5. uke i fasten, mandag

Fra Liturgisk ressursbank

(Omdirigert fra F5.1)
Gå til: navigasjon, søk

Innhold

Messens tekster

Inngangsvers

Sal 56 (55), 2

Vær meg nådig, Herre! Folk vil meg til livs,
hele dagen trenger de seg inn på meg.

Syndsbekjennelse

Kyrie eleison

Kirkebønn

Herre, vår Gud, i din Sønn har du skjenket oss rikelig velsignelse. Gi oss kraft til å legge av det som hører det gamle menneske til, så vi kan leve det nye liv og bli skikket til himmerikets herlighet.
Ved vår Herre…

Lesning

Dan 13,1–9.15–17.19–30.33–62

I Babylon bodde der en mann som het Joakim. Han tok Susanna, Hilkias datter, til hustru. Hun var meget vakker og fryktet Gud, for hennes foreldre var rettferdige og hadde oppdratt sin datter efter Mose lov. Joakim var meget rik, han hadde en have like ved huset sitt, og mange jøder kom til ham, for han var mer aktet enn noen annen. Det året var to eldste blant folket blitt utnevnt til dommere. Det er om dem Herren har sagt: «Urett er kommet opp i Babylon, ved de eldste, ved dommere som gav seg ut for å lede folket.» Disse menn var stadig i Joakims hus, og alle som hadde rettssaker, kom til dem. Når alle var gått sin vei ved middagstid, gikk Susanna inn i sin manns have og vandret omkring. Men de to eldste som hver dag så henne gå tur der, ble grepet av begjær efter henne. De ble som gale, så ikke lenger opp mot himmelen og kom ikke Herrens rettferdige dommer i hu. Det eneste de tenkte på, var å finne et beleilig øyeblikk.

En dag kom Susanna som vanlig inn i haven, bare fulgt av to piker, og hun ville bade seg i haven, for det var meget varmt. Det var ingen der, bare de to eldste som hadde gjemt seg og lurte på henne. Susanna sa til sine piker: «Hent nå olje og salve til meg og lukk porten til haven så jeg kan bade meg.» Men så snart pikene var gått, fór de to eldste opp, løp bort til henne og sa: «Porten til haven er lukket, ingen ser oss. Vi brenner av begjær efter deg, gi efter og ligg med oss! Gjør du ikke det, vil vi vidne mot deg at det var en ung mann hos deg, og at det var derfor du sendte pikene bort.» Susanna sukket dypt og sa: «Jeg er trengt fra alle kanter. Gjør jeg dette, må jeg dø, og gjør jeg det ikke, da kan jeg ikke unnslippe fra dere. Likevel vil jeg heller falle uskyldig i deres hender enn synde mot Herren.» Og Susanna ropte med høy røst. De to eldste gav seg også til å skrike mot henne, og den ene løp av sted for å åpne porten til haven. Da husets folk hørte skrik fra haven, skyndte de seg inn gjennom bakdøren for å se hva som hadde hendt. Men da de to eldste gav sin fremstilling av saken, ble tjenerne helt forvirret, for det var aldri før blitt sagt noe slikt om Susanna.

Dagen efter samlet folket seg hos hennes mann, Joakim. De to eldste kom dit, like ugudelige og med det faste forsett å volde Susannas død. De sa til folket: «Send bud efter Susanna, Hilkias datter, Joakims hustru!» Man sendte bud efter henne, og hun kom, sammen med sine foreldre, sine barn og alle sine slektninger. Hennes slektninger og alle de som så henne, gråt. De to eldste stod nå opp midt iblant folket og la hendene på hennes hode. Men hun så gråtende opp mot himmelen, for hennes hjerte stolte på Herren. De eldste sa da: «Mens vi gikk alene omkring i haven, kom denne kvinne inn med to piker. Hun lukket porten til haven og lot så pikene gå sin vei. En ung mann som hadde gjemt seg der, kom bort til henne, og de lå sammen. Vi var i en krok av haven, men da vi så denne syndige gjerning, løp vi bort til dem. Men enda vi så dem sammen, kunne vi ikke få fatt på ham. Han var sterkere enn vi, han åpnet porten og la på sprang. Men henne grep vi og spurte henne hvem den unge mannen var, men hun ville ikke si det. Dette er vårt vidnesbyrd.»

Forsamlingen trodde dem, for de var folkets eldste og dommere, og Susanna ble dømt til døden. Hun ropte med høy røst: «Du evige Gud, som kjenner det som er skjult, du som vet alle ting før de skjer, du vet at de har vidnet falsk mot meg. Se, jeg dør uskyldig, uten å ha gjort noe av alt det disse to i sin ondskap har diktet opp mot meg.»

Herren hørte hennes røst. Da hun ble ført bort for å lide døden, lot han den hellige ånd tale gjennom en ung gutt som het Daniel. Han ropte med høy røst: «Jeg er uskyldig i denne kvinnes blod!» Alle snudde seg mot ham og spurte: «Hva mener du med de ord du sa der?» Stående midt i folkemengden svarte han: «Så uvettige er dere altså, Israels barn. Uten å ha holdt forhør eller fått et fellende bevis har dere dømt en Israels datter til døden. Vend tilbake til domsstedet! For disse menn har vidnet falsk mot henne.» Alle skyndte seg tilbake, og folkets eldste sa til ham: «Kom og sett deg blant oss og si oss din mening! For deg har Gud gitt forstand som de eldste.»

Daniel sa da til dem: «Skill de to eldste langt fra hverandre, så vil jeg forhøre dem.» Da de var blitt skilt fra hverandre, kalte han den ene av dem bort til seg og sa til ham: «Du er blitt gammel i din ondskap, se, de anklager deg, de synder du tidligere har gjort. Du urettferdige dommer, som dømte de uskyldige, men lot de skyldige gå fri, enda Herren sier: Den uskyldige og rettferdige skal du ikke la dø. Nåvel, hvis du virkelig har sett så godt, si oss da under hva slags tre du så dem ligge sammen.» Han svarte: «Under et akasietre.» «Riktig,» sa Daniel, «nå har du løyet og bragt ulykke over ditt eget hode. Guds engel har allerede fått dommen over deg fra Gud, og han skal hugge deg i to.» Han sendte ham bort, lot den andre komme frem og sa til ham: «Du avkom av Kana'an og ikke av Juda! Skjønnhet har forvillet deg, og begjær har fordervet ditt hjerte. Slik gikk dere frem mot Israels døtre, og av frykt gav de efter for dere, men denne datter av Juda tålte ikke deres ugudelighet. Si meg da nå under hva slags tre du grep dem på fersk gjerning.» Han sa: «Under et aspetre.» «Riktig,» sa Daniel, «også du har løyet og bragt ulykke over ditt eget hode. Se, Guds engel venter med sverd i hånd for å kløve deg i to, så han kan få gjort ende på dere begge.» Da ropte hele forsamlingen med høy røst og lovet Gud, som frelser dem som håper på ham. Og de vendte seg mot de to eldste, fordi Daniel hadde fått dem til selv å bevise at de hadde vidnet falsk. Ifølge Mose lov gav de dem den samme straff som de hadde villet la sin neste lide. De drepte dem, og den dag ble uskyldig blod frelst.

Kortere form

Lesning

Dan 13,41c–62

På den tid dømte forsamlingen Susanna til døden efter å ha hørt de to eldstes vidnesbyrd mot henne. Hun ropte med høy røst: «Du evige Gud, som kjenner det som er skjult, du som vet alle ting før de skjer, du vet at de har vidnet falsk mot meg. Se, jeg dør uskyldig, uten å ha gjort noe av alt det disse to i sin ondskap har diktet opp om meg.»

Herren hørte hennes røst. Da hun ble ført bort for å lide døden, lot han den hellige ånd tale gjennom en ung gutt som het Daniel. Han ropte med høy røst: «Jeg er uskyldig i denne kvinnes blod!» Alle snudde seg mot ham og spurte: «Hva mener du med de ord du sa der?» Stående midt i folkemengden svarte han: «Så uvettige er dere altså, Israels barn. Uten å ha holdt forhør eller fått et fellende bevis har dere dømt en Israels datter til døden. Vend tilbake til domsstedet! For disse menn har vidnet falsk mot henne.» Alle skyndte seg tilbake, og folkets eldste sa til ham: «Kom og sett deg blant oss og si oss din mening! For deg har Gud gitt forstand som de eldste.» Daniel sa da til dem: «Skill de to eldste langt fra hverandre, så vil jeg forhøre dem.» Da de var blitt skilt fra hverandre, kalte han den ene av dem bort til seg og sa til ham: «Du er blitt gammel i din ondskap, se, de anklager deg, de synder du tidligere har gjort. Du urettferdige dommer, som dømte de uskyldige, men lot de skyldige gå fri, enda Herren sier: Den uskyldige og rettferdige skal du ikke la dø. Nåvel, hvis du virkelig har sett så godt, si oss da under hva slags tre du så dem ligge sammen.» Han svarte: «Under et akasietre.» «Riktig,» sa Daniel, «nå har du løyet og bragt ulykke over ditt eget hode. Guds engel har allerede fått dommen over deg fra Gud, og han skal hugge deg i to.» Han sendte ham bort, lot den andre komme frem og sa til ham: «Du avkom av Kana'an og ikke av Juda! Skjønnhet har forvillet deg, og begjær har fordervet ditt hjerte. Slik gikk dere frem mot Israels døtre, og av frykt gav de efter for dere, men denne datter av Juda tålte ikke deres ugudelighet. Si meg da nå under hva slags tre du grep dem på fersk gjerning.» Han sa: «Under et aspetre.» «Riktig,» sa Daniel, «også du har løyet og bragt ulykke over ditt eget hode. Se, Guds engel venter med sverd i hånd for å kløve deg i to, så han kan få gjort ende på dere begge.» Da ropte hele forsamlingen med høy røst og lovet Gud, som frelser dem som håper på ham. Og de vendte seg mot de to eldste, fordi Daniel hadde fått dem til selv å bevise at de hadde vidnet falsk. Ifølge Mose lov gav de dem den samme straff som de hadde villet la sin neste lide. De drepte dem, og den dag ble uskyldig blod frelst.

Responsoriesalme

Sal 22 (23)

Omkved: Selv om jeg går i dødsskyggens dal, det onde skremmer meg ikke, for, Herre, du er med meg.

Herren er min hyrde, i hans hånd er overflod.
Han lar meg ligge på grønne enger.
Han fører meg til vann der jeg får hvile,
og gir meg nye krefter.

Han leder meg på rette stier,
så jeg kan ære hans navn.
Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
det onde skremmer meg ikke,
for, Herre, du er med meg.

Din kjepp og din stav de trøster meg.
Du dekker mitt bord for fiendens øyne
og salver mitt hode med olje,
mitt beger er fylt til randen.

Bare miskunn og det som godt er,
skal følge meg alle dager.
Og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom lange tider.

Evangelievers

Jeg har ikke behag i synderens død, sier Herren, men at han omvender seg og lever.

Evangelium

Joh 8,1–11

På den tid gikk Jesus ut til Olivenberget. Men tidlig neste morgen kom han igjen til templet, hvor hele folket samlet seg om ham; og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de lovkyndige og fariseerne til ham med en kvinne grepet i ekteskapsbrudd, stilte henne midt i kretsen og spurte: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Og i Loven har Moses påbudt oss å stene denslags kvinner. Hva er nå din mening?» Dette var en felle som de la for ham, for å få noe å anklage ham for.

Men Jesus bøyde seg ned og gav seg til å skrive med fingeren på jorden. De trengte imidlertid på med sine spørsmål. Da rettet han seg opp og sa til dem: «Så kan jo den av dere som er syndfri, kaste den første stenen.» Og atter bøyde han seg ned og skrev på jorden. Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den andre, de eldste først, så han til sist var alene med kvinnen som stod der fremfor ham. Da retter Jesus seg opp og sier til henne: «Så, hvor ble det av dem? Var det ingen som dømte deg?» Hun svarer: «Nei, herre; ingen.» Da sier Jesus: «Heller ikke jeg dømmer deg. Gå bare hjem, men fra nå av, synd ikke mer.»

Hvis ovenstående Evangelium er benyttet i søndagens messe leses heller følgende Evangelium:

Evangelium

Joh 8,12–20

På den tid talte Jesus til disiplene: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal aldri vandre i mørke; han har det lys som fører ham til livet.»

Fariseerne sa da til ham: «Du vidner om deg selv; ditt vidnesbyrd er intet verd.» Jesus svarte: «Ja, jeg vidner om meg selv; og dog er mitt vidnesbyrd gyldig. For jeg vet hvor jeg er kommet fra, og hvorhen jeg går; men dere vet det ikke – hverken hvor jeg er kommet fra, eller hvorhen jeg går. Dere dømmer efter det ytre; jeg dømmer ingen. Eller om jeg allikevel dømmer, er min dom å stole på; for jeg er ikke alene, jeg står sammen med ham som har sendt meg. Og i deres Lov står det skrevet, at to manns vidnesbyrd gjelder. Jeg vidner om meg selv; men også Faderen, som har sendt meg, vidner.» Da sa de: «Hvor er din Far?» Jesus svarte: «Dere kjenner hverken meg eller min Far. Kjente dere meg, ville dere også kjenne min Far.» Dette sa han mens han underviste i templet, i nærheten av skattkammeret, og det var ingen som forsøkte å arrestere ham, for ennå var hans time ikke kommet.

Forbønner

Bønn over offergavene

Herre, vi bringer deg gaver for å feire dette hellige offer.
Ta imot vår anger
og la oss med glade hjerter tre frem for ditt alter.
Ved Kristus, vår Herre.

Prefasjon

℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.
Pasjonsprefasjon I
Korsets kraft

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
For ved din Sønns frelsende lidelse
lærte verden din storhet å kjenne.
Ved korsets seier ble verden dømt,
og den korsfestede åpenbarte sin velde.
Derfor lovpriser også vi deg, Herre,
idet vi sammen med alle engler og hellige jublende istemmer:

Sanctus

Den eukaristiske bønn

Troens mysterium

℣: Troens mysterium.
℞: Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.

Alternativt:

A
Så ofte som vi eter dette brød og drikker denne kalk,
forkynner vi din død, Herre, inntil du kommer.
B
Verdens Frelser, frels oss,
du som satte oss fri ved ditt kors og din oppstandelse.

Fader vår

Agnus Dei

Kommunionsvers

Ved evangeliet om kvinnen grepet i ekteskapsbrudd:
Joh 8, 10-11

Kvinne, var det ingen som dømte deg?
Nei, Herre, ingen.
Heller ikke jeg dømmer deg;
men fra nå av, synd ikke mer!

Ved et annet evangelium:
Joh 8, 12

Jeg er verdens lys, sier Herren,
Den som følger meg, vandrer ikke i mørke,
men skal ha livets lys.

Slutningsbønn

Herre, du har styrket oss med dine sakramenters velsignelse. Vi ber deg: Gjør oss fri for synd og hjelp oss å følge Kristus, så vi sammen med ham når frem til deg,
han som lever og råder fra evighet til evighet.

Personlige verktøy