Langfredag

Fra Liturgisk ressursbank
(Omdirigert fra P0.5)
Hopp til: navigasjon, søk

Fra www.katolsk.no: Langfredag

1.. I pakt med eldgammel tradisjon feirer ikke Kirken sakramentene i dag og i morgen, bortsett fra botens sakrament og sykesalvingen.
2 [-]. I dag utdeles kommunionen til de troende bare under feiringen av Herrens lidelseshistorie; men når som helst på dagen kan den bringes til de syke som ikke kan delta i feiringen av Herrens lidelseshistorie.
3 [2]. Alteret skal være fullstendig bart: uten kors, uten lysestaker og uten alterduker.

Feiringen av Herrens lidelse

4 [3]. Feiringen av Herrens lidelseshistorie finner sted om ettermiddagen, omkring klokken tre. Av pastorale grunner kan også et senere tidspunkt velges. Feiringen omfatter alltid tre deler: ordets liturgi, tilbedelsen av korset og den hellige kommunion.
5 [4]. Presten og diakonen, hvis diakon er til stede, ifører seg røde klær som til messen. De går i stillhet til alteret, bøyer seg dypt for alteret og legger seg med ansiktet ned, eller de legger seg på kne om så ønskes, og de ber en stund i stillhet. Alle andre legger seg på kne.
6 [5]. Derpå går presten med medhjelperne til stolen hans, hvor han vender seg mot menigheten og med utstrakte hender ber én av følgende bønner, uten å si La oss be.

Kirkebønn

Herre, kom din miskunn ihu, helliggjør dine tjenere og still dem under ditt vern. For dem innstiftet Kristus, din Sønn, påskens mysterium gjennom sitt blod, han som lever og råder fra evighet til evighet.

℞: Amen.

Eller:

Kirkebønn

Evige Gud, ved din Sønns, vår Herres Jesu Kristi lidelse tilintetgjorde du døden, som var syndens lønn og hele menneskeslektens lodd. La oss som i vår natur bærer det jordiske menneskes preg, ved din nåde bli fornyet i det himmelske menneskes bilde og bli likedannet med din Sønn, han som lever og råder fra evighet til evighet.

℞: Amen.

Første del: Ordets liturgi

7 [6]. Alle setter seg og lytter til første lesning, som er tatt fra profeten Jesajas bok (52,13–53,12), og tilhørende salme.

1. lesning

Jes 52,13–53,12
Han ble såret for våre overtredelser

Se, min tjener skal ha fremgang, han skal stige, løftes og opphøyes. Likesom mange ble forferdet ved synet av ham – han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske, så skal han vekke undring hos mange folkeslag, og konger skal lukke sin munn. For de skal få se slikt som aldri ble meldt dem, uhørte ting blir de vitne til. Hvem trodde det budskap vi hørte, for hvem ble Herrens kraft åpenbart?

Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.

Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn.

Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De gav ham en grav blant ugudelige, blant rike menn, da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det ikke fantes svik i hans munn.

Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Men fordi han gav sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang. Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige når de kjenner ham; for han har båret deres synder.

Derfor overgir jeg de mange til ham, de mektige skal han få til bytte, fordi han gav sitt liv i døden og ble regnet blant overtredere. Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere.

Responsoriesalme

Sal 31 (30),2 og 6. 12–13. 15–16. 17 og 25

Omkved: Fader, i dine hender overgir jeg min ånd.

Herre, til deg tar jeg min tilflukt,
la meg ikke bli til skamme i evighet,
frels meg ved din rettferd.
Jeg overgir min ånd i dine hender.
Du forløser meg, Herre, du trofaste Gud.

Mine fiender gjør meg til hån og spott for mine granner,
til skremsel for dem som kjenner meg,
til skrekk for folk på gaten.
Som en død er jeg glemt og ute av sinn.
Jeg er som det knuste kar.

Jeg hører mange som hvisker, redsel fra alle kanter,
de rådslår mot meg, de vil ta mitt liv.
Herre, til deg setter jeg min lit,
jeg sier: «Du er min Gud.»

La ditt åsyn lyse over din tjener,
frels meg ved din miskunn.
Fatt mot og vær sterke,
alle som håper på Herren.

Deretter følger annen lesning fra Hebreerbrevet (4,14–16; 5,7–9) og sangen før Evangeliet.

2. lesning

Hebr 4,14–16; 5,7–9
Han lærte lydighet og ble opphav til evig frelse for enhver som gir seg inn under ham

Brødre, la oss da holde fast ved vår bekjennelse, i bevisstheten om den mektige yppersteprest vi har: Jesus, Guds Sønn, som er gått inn gjennom alle himler. Han er jo heller ikke den som er ute av stand til å føle med vår jordiske skrøpelighet; tvert imot, han er blitt prøvet i alt og har i sin likhet med oss fått kjenne de samme fristelser som vi – bare uten synd. La oss da tre frimodig frem for nådens trone, for å søke miskunn og finne Guds nådes hjelp i rette tid.

I sine levedager her på jorden bad og bønnfalt han ham som kunne frelse ham fra døden, under gråt og høy klage; og han ble bønnhørt, for sin fromhets skyld. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved det han led; så, da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for enhver som gir seg inn under ham.

Evangelievers

Fil 2,8–9

Kristus ble for oss lydig
til døden, ja døden på et kors.
Derfor er det Gud har hevet ham så høyt
og skjenket ham det navn som står over alle navn.

9 [8]. Herrens lidelseshistorie leses fra Johannes (18,1–19,42) på samme måte som palmesøndag.

Lidelseshistorien

Joh 18,1–19,42
Forkortelser: C første lektor (Cantor eller Chronista); S andre lektor (Succentor eller Synagoga); presten

C Vår Herres Jesu Kristi lidelseshistorie etter Johannes:

De grep Jesus og bandt ham

Da Jesus var ferdig med å tale, gikk han sammen med sine disipler over på den andre siden av Kedronbekken; der var det en have, hvor han og disiplene gikk inn.

Judas, han som forrådte ham, kjente imidlertid stedet, for Jesus og disiplene hadde pleid å samles der. Judas får da med seg vaktmannskapet, foruten betjenter fra yppersteprestene og fariseerne; med lykter og fakler og våpen kommer de dit. Jesus, som visste hva som ventet ham, trådte frem mot dem og spurte:  «Hvem leter dere etter?»

C De svarte: S «Jesus fra Nasaret.»

C Han svarer da: «Det er meg.» C Judas, forræderen, står der midt iblant dem. Men da Jesus svarte: «Det er meg», rygget de bakover og falt overende.

Han spurte dem da på ny: «Hvem leter dere etter?»

C og de svarte igjen: S «Etter Jesus fra Nasaret.»

C Da sa Jesus: «Jeg har jo sagt dere at det er meg. Dersom det altså er meg dere leter etter, la disse andre gå.» C (Dette sa han for at hans ord skulle gå i oppfyllelse: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du har gitt meg.»)

Da trakk Simon Peter et sverd han bar, gikk løs på en av yppersteprestens folk, som het Malkos, og hugg av ham det høyre øret.

Men Jesus sa til Peter:  «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?»

De førte Jesus først til Annas

C Vakten, offiseren og jødenes menn grep nå Jesus og bandt ham, og førte ham først til Annas. Annas var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest det året. Kaifas hadde sagt jødene som sitt råd, at for folkets skyld var det best å la én mann dø.

Simon Peter og en annen disippel fulgte imidlertid etter Jesus. Den andre var kjent av ypperstepresten og gikk inn samtidig med Jesus i yppersteprestens gård, mens Peter ble stående utenfor ved porten. Den andre disippelen, han som var kjent av ypperstepresten, snakket da med dørvakten, så Peter fikk komme innenfor. Det var en ung tjenestepike som stod vakt ved porten; hun sier da til Peter: S «Er du også en disippel av denne mannen?»

C Men han svarer: S «Nei, det er jeg ikke.» C Kaldt som det var, hadde tjenerne og vaktfolkene gjort opp en kullild, og stod og varmet seg; og Peter stilte seg der sammen med dem og varmet seg, han også.

Imens forhørte ypperstepresten Jesus angående hans disipler og hans lære. Jesus svarte ham: «Jeg har talt fritt og åpent for alle, alltid har jeg undervist i synagogene eller i templet – steder hvor alle jøder kommer; ingenting har jeg sagt i hemmelighet. Hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har sagt til dem; de skulle vite det.»

C Men en av betjentene som stod der, gav ham en ørefik og sa: S «Er det slik du svarer ypperstepresten?»

C Jesus svarte: «Har jeg sagt noe galt, så vis meg hva det består i; men har jeg svart rett, hvorfor slår du meg da?»

C – Annas sendte ham så, fremdeles bundet, til ypperstepresten Kaifas.

Er ikke du også en av hans disipler? – Det er jeg ikke!

Simon Peter stod der stadig og varmet seg. Da var det noen som spurte ham: S «Er ikke du også en av hans disipler?»

C Men han benektet det og svarte: S «Det er jeg ikke!»

C En av yppersteprestens folk, en slektning av ham som Peter hadde hugget øret av, innvendte: S «Men så jeg deg ikke sammen med ham i haven?» C Peter bare nektet på ny. Og i det samme gol hanen.

Mitt rike er ikke av denne verden

De førte nå Jesus fra Kaifas til pretoriet. Det var tidlig om morgenen. Selv gikk jødene ikke inn i pretoriet; de skulle spise påskelammet og ville unngå å bli besmittet. Pilatus kom da ut til dem og spurte: S «Hva for klagemål fører dere mot denne mannen?»

C De svarte: S «Var han ikke en forbryter, ville vi ikke ha bragt ham til deg.»

C Pilatus svarte dem da: S «Så ta ham og døm ham etter deres lov.»

C Jødene svarte: S «Men vi har ikke myndighet til å henrette noen.» C (Dette var for at det skulle gå i oppfyllelse som Jesus hadde sagt, den gang han gav til kjenne hva slags død han skulle lide.)

Pilatus gikk da inn i pretoriet igjen og kalte Jesus for seg; så sier han til ham: S «Så, du er jødenes konge?»

C Jesus svarer: «Sier du dette av deg selv, eller er det noe som andre har sagt om meg?»

C Pilatus svarer: S «Er vel jeg jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overlevert deg til meg. Hva er det du har gjort?»

C Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da ville mine folk ha tatt kampen opp, for å forhindre at jeg falt i jødenes hender. Men mitt rike hører nå engang ikke denne verden til.»

C Pilatus sa: S «Så er du altså konge?»

C Jesus svarte: «At jeg er konge – det er dine ord. Min oppgave er å vitne om sannheten – det er derfor jeg er født, det er derfor jeg er kommet til verden. Og enhver som hører sannheten til, lytter til hva jeg sier.»

C Pilatus svarte: S «Hva er sannhet?»

C Dermed gikk han ut til jødene igjen og sa: S «Jeg finner ingen grunn til å dømme denne mannen. Og siden dere har hevd på å få frigitt en fange på påskehøytiden – kanskje dere vil at jeg lar ‘jødenes konge’ gå fri?»

C Men da gav de seg igjen til å rope: S «Ikke ham, men Bar-Abbas!» C – Bar-Abbas, det var en røver.

Vær hilset, jødenes konge!

Da tok Pilatus Jesus inn og lot ham piske. Soldatene flettet en krone av torner og satte på hans hode, hengte en purpurkappe på ham, trådte frem for ham og ropte: S «Vær hilset, jødenes konge!» C og slo ham i ansiktet.

På ny gikk da Pilatus ut og sa til dem: S «Nå fører jeg ham ut til dere, så dere kan skjønne hvor liten årsak jeg finner til å dømme ham.» C Så kom Jesus ut, iført tornekronen og purpurkappen.

Og Pilatus sier: S «Der har dere mennesket!»

C Men ved synet av ham skrek yppersteprestene og deres folk: S «Korsfest! Korsfest!»

C Pilatus sier: S «Ta selv og korsfest ham. Jeg for min del finner ikke noe grunnlag for å dømme ham.»

C Jødene svarte: S «Men vi har en lov, og ifølge den loven må han dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.»

C Da Pilatus hørte dette, ble han enda mer urolig; han gikk på ny inn i pretoriet og spurte Jesus: S «Hvor er du fra?» C Men Jesus gav ham ikke noe svar. Pilatus sier til ham: S «Så du vil ikke tale til meg? Er du kanskje ikke klar over at jeg har makt til å gi deg fri, som jeg har makt til å la deg korsfeste?»

C Jesus svarte: «Du ville ikke ha noen makt over meg, om den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som gav meg i dine hender, større skyld.»

Få ham bort! Få ham bort! På korset med ham!

C Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene skrek opp og sa: S «Gir du ham fri, er du ikke Caesars venn! Enhver som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot Caesar!» C Da han hørte dette, lot Pilatus Jesus føre ut, og satte seg så på sitt dommersete, på et sted som kalles Helleplassen (på hebraisk: Gabbatha). Det var helgaften før påske, og klokken var omkring tolv.

Så sier han til jødene: S «Der har dere kongen deres.»

C Men de skrek: S «Få ham bort! Få ham bort! På korset med ham!»

C Pilatus sier til dem: S «Men skal jeg korsfeste deres konge?»

C Yppersteprestene svarer: S «Vi har ingen annen konge enn Caesar!» C Da overlot han Jesus til dem, med fullmakt til å la ham korsfeste.

De korsfestet ham, og sammen med ham to andre

Så tok de Jesus med seg. Og Jesus bar selv sitt kors, på veien ut til det stedet som kalles Hodeskallen (på hebraisk: Golgata). Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side, med Jesus i midten. Pilatus hadde også latt skrive en plakat, som ble slått opp på korset; der stod: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Dette ble lest av mange av jødene, for stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen. Og innskriften var avfattet på hebraisk, latin og gresk.

Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus: S «Du må ikke sette ‘jødenes konge’; sett isteden: ‘Han sa at han var jødenes konge’.»

C Pilatus svarte: S «Det jeg skrev, det skrev jeg.»

Mine klær delte de mellom seg

C Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en til hver. De tok også kjortelen, som var uten sømmer, vevd i ett stykke fra øverst til nederst. Da sa de til hverandre: S «La oss ikke skjære den i stykker, men heller kaste lodd om hvem som skal ha den.» C (Det var for at Skriftens ord skulle oppfylles: «Mine klær delte de mellom seg, de kastet lodd om min drakt.») Dette gjorde da soldatene.

Der står din sønn. – Der står din mor.

Men ved Jesu kors stod også hans mor og hennes søster, Maria, Klopas’ hustru, og Maria fra Magdala. Da Jesus ser sin mor stå der sammen med den disippel han holdt så meget av, sier han til henne: «Kvinne, der står din sønn.» C Og så, henvendt til disippelen: «Der står din mor.» C Og fra den stund av tok disippelen henne til seg.

Det er fullbragt

Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han  «Jeg tørster.» C Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.» C Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Her bøyer alle kne i stillhet en kort stund.
Blod og vann fløt så ut

C Dette var en helgaften, og jødene ville unngå at kroppene ble hengende på korsene sabbaten over, så meget mer som det var en særlig høytidsdag. De bad derfor Pilatus om å la benene deres knuse, og få likene tatt ned. Soldatene kom da og knuste benene først på den ene og så på den andre av dem som var korsfestet sammen med ham; men da de kom til Jesus, så de at han allerede var død; de lot da være å knuse hans ben. Men en av soldatene stakk et spyd i siden på ham, så blod og vann fløt ut.

(Det var en som selv så det, som vitner om det, for at dere også skal tro; og hans vitnesbyrd er å stole på, han vet at det han sier er sant.) Dette skjedde nemlig for at Skriftens ord skulle gå i oppfyllelse: «Ben skal ikke knuses på ham» – og et annet sted heter det: «De skal se på ham som de har gjennomboret.»

De svøpte Jesu legeme i linklær, med krydder

Josef fra Arimatea, som var en disippel av Jesus – men i hemmelighet, av frykt for jødene – bad deretter Pilatus om tillatelse til å fjerne Jesu legeme; og det fikk han lov til. De kom da og tok liket ned.

Og nå kom også Nikodemos, han som første gang var kommet til Jesus ved nattetid; han bragte med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. Så tok de Jesu legeme og svøpte det i linklær, med krydderet i, slik som det er skikk ved jødiske begravelser. Der hvor han var blitt korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, hvor ennå aldri noen var blitt lagt. Og siden det var helgaften hos jødene, og graven lå like i nærheten, la de Jesus i den.

10 [9]. Etter lesningen av Herrens lidelseshistorie holder presten en kort homilie. Ved slutten av denne kan presten oppfordre de troende til stille bønn en kort stund.

Den universelle forbønn

11 [10]. Ordets liturgi avsluttes med den universelle forbønn. Den fremføres på følgende måte: Diakonen, dersom en diakon er til stede, eller i mangel av en diakon en leg medhjelper står ved amboen og oppfordrer til bønn, idet han sier intensjonen. Alle ber deretter en stund i stillhet, og så leser presten bønnen med utstrakte hender mens han står ved stolen eller, om det passer, ved alteret.
Under forbønnene kan de troende knele eller stå.
12 [11]. Før prestens bønn kan alle, tradisjonen tro, følge diakonens oppfordringer. La oss bøye kne – reis dere ved å bøye kne og be i stillhet til intensjonen.
Bispekonferansene kan dog fastsette andre oppfordringer til introduksjon av prestens bønn.
13 [12].. Ved en alvorlig offentlig ulykke kan diøcesanbiskopen tillate eller bestemme at en spesiell intensjon tilføyes.

I. For den hellige Kirke

Høyt elskede, la oss be for Guds hellige Kirke, at vår Gud og Herre vil skjenke den fred, enhet og vern over hele jorden, så vi i vårt liv kan herliggjøre Gud, vår allmektige Far.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du som har åpenbart din herlighet i Kristus for alle folk: Vokt din miskunns verk, så din Kirke over hele jorden med urokkelig tro må stå fast i bekjennelsen av ditt navn. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

II. For paven

La oss be for vår hellige far, pave N., at vår Gud og Herre, som har utvalgt ham til biskopens embede, bevarer hans liv og helse til gagn for Kirken, så han kan lede Guds hellige folk.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, alle ting hviler på din viljes råd. Lytt i nåde til våre bønner, og bevar i din faderkjærlighet den overhyrde du har gitt oss, så det kristne folk, som etter din vilje ledes av ham, kan vokse i troen. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

III. For dem som bærer ansvar i Kirken

La oss be for vår biskop, N., for alle biskoper, prester, diakoner, for alle i Kirkens embeder og for hele Guds troende folk.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, ved din Ånd helliggjøres og styrkes hele Kirkens legeme. Bønnhør oss når vi ydmykt ber for alle som tjener deg i din Kirke, at de med din nådes hjelp forblir trofaste mot deg. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

IV. For katekumenene

La oss be for Kirkens katekumener, at vår Gud og Herre vil åpne deres hjerter for sin miskunn, så de ved gjenfødelsens bad får tilgivelse for sine synder og forenes med Kristus Jesus, vår Herre.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du som stadig beriker din Kirke ved å skjenke den nye barn, styrk våre katekumeners tro og forstand, så de ved gjenfødelsen i dåpens bad får barnekår hos deg. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

V. For de kristnes enhet

La oss be for alle våre brødre og søstre som tror på Kristus, at vår Gud og Herre vil beskytte alle som lever etter sannheten, og samle dem i sin ene Kirke.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du samler det som er spredt, og bevarer hva du har samlet. Se i nåde til din Sønns hjord, så troens og kjærlighetens bånd forener dem du har helliget ved den ene dåp. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

VI. For jødene

La oss be for jødene, at Herren, vår Gud, lar det folk som han først åpenbarte seg for, vokse i kjærlighet til hans navn og i trofasthet mot hans pakt.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du som gav dine løfter til Abraham og hans ætt, lytt i nåde til din Kirkes bønner, så det folk som du først gjorde til ditt, når frem til forløsningens fylde. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

VII. For dem som ikke tror på Kristus

La oss be for dem som ikke tror på Kristus, at også de, opplyst av Den Hellige Ånd, kan finne frelsens vei.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, la dem som ikke bekjenner seg til Kristus, vandre for ditt åsyn med et oppriktig hjerte og nå frem til din sannhet. La oss trenge dypere inn i ditt livs mysterium ved å vokse i innbyrdes kjærlighet, så vi bedre kan bære vitnesbyrd for verden om din kjærlighet. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

VIII. For dem som ikke tror på Gud

La oss be for dem som ikke tror på Gud, at de ved oppriktig å søke det som er rett, kan nå frem til Ham.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du har skapt alle mennesker til i lengsel å søke deg, så de først finner fred når de finner deg. Gi at ingen må støtes bort, men la alle få se din godhets tegn og dine troendes vitnesbyrd, og nå frem til gleden ved å bekjenne at du er den ene, sanne Gud og menneskehetens Far. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

IX. For statens myndigheter

La oss be for alle som har politisk ansvar, at vår Gud og Herre leder deres sinn og hjerter etter sin vilje til sann fred og frihet for alle.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du som holder menneskenes hjerter og folkenes rettferd i din hånd, se i nåde til dem som har myndighet iblant oss, så det overalt i verden kan råde trygghet og fred, velferd for folkene, og tankens og troens frihet. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

X. For dem som er i nød

Høyt elskede, la oss be til Gud, vår allmektige Far, at han renser verden for all villfarelse, helbreder sykdom, stiller hunger, åpner fengsler, løser lenker, beskytter de veifarende, lar dem som er borte fra hjemmet, komme trygt tilbake, gir de syke sunnhet og de døende frelse.

Bønn i stillhet. Deretter sier presten:

Allmektige, evige Gud, du som trøster de sorgfulle og styrker dem som har tungt å bære, bønnhør alle som roper til deg i sin trengsel, og la dem glede seg over din miskunn. Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

Annen del: Tilbedelsen av korset

14.. Etter den universelle forbønn følger den høytidelige tilbedelse av korset. Av de to alternativer for avduking bør det velges som best oppfyller de pastorale krav.

Avduking av korset

Alternativ I

15.. Diakonen eller en annen egnet medhjelper går til sakristiet. Han bærer korset som er tilhyllet av et fiolett slør, derfra i prosesjon gjennom kirken til midten av koret. Han ledsages av to medhjelpere med tente lys.
Presten står foran alteret, og vendt mot menigheten tar han imot korset og avdekker dets øverste del. Han løfter korset opp og synger oppfordringen: Se korsets tre … Diakonen eller koret, om dette passer, kan synge sammen med ham. Alle svarer: Kom, la oss tilbe ham. Etter sangen legger alle seg på kne og tilber en liten stund i stillhet, mens presten står og holder korset løftet.

Se korsets tre,
på det hang verdens frelser.
℞: Kom, la oss tilbe ham.

Derpå avdekker presten korsets høyre arm, løfter korset og gjentar oppfordringen: Se korsets tre …, og alt gjøres som beskrevet ovenfor.
Til slutt avdekker han korset fullstendig, løfter det og istemmer oppfordringen for tredje gang: Se korsets tre …, og man gjør som første gang.

Alternativ II

16 [17]. Presten eller diakonen sammen med medhjelperne, eller en annen egnet medhjelper, går til kirkedøren der han mottar det utilhyllede kors, og medhjelperne får tente lys. Så går de i prosesjon gjennom kirken til koret. Nær døren, midt i kirken og foran inngangen til koret løfter korsbæreren korset idet han synger oppfordringen: Se korsets tre … Alle svarer: Kom, la oss tilbe ham. Etter hvert svar legger de seg på kne og tilber en liten stund i stillhet, som beskrevet ovenfor.

Tilbedelsen av korset

17 [16]. Ledsaget av to medhjelpere med tente lys, bærer presten eller diakonen korset til korets inngang eller til et annet egnet sted og legger det ned der, eller han gir det til medhjelperne for at de skal holde det. Lys blir plassert på høyre og venstre side av korset.
18.. Ved tilbedelsen av korset går celebrerende prest først alene frem, om så ønskes uten messehagel og uten sko. Klerus, de lege medhjelpere og de troende går deretter frem i prosesjon. De passerer korset og hyller det ved en enkel knebøyning eller ved et annet egnet tegn på ærbødighet, alt etter stedets skikk, for eksempel ved å kysse korset.
19.. Bare ett kors skal fremvises for tilbedelse. Hvis det er så mange mennesker til stede at ikke alle kan gå frem enkeltvis, tar presten korset etter at en del av klerus og de troende har tilbedt det. Han stiller seg midt foran alteret og oppfordrer i korthet menigheten til å tilbe korset. Deretter holder han det løftet en liten stund, så de troende kan tilbe det i stillhet.
20.. Under tilbedelsen av korset synges antifonen Ditt kors, bebreidelsene (Improperia), hymnen Crux fidelis, eller andre egnede sanger. Alle som har tilbedt korset, går tilbake og setter seg.

Sanger under tilbedelsen av korset

Antifon

Jf. Sal 67 (66),2

Antifon

Ditt kors tilber vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi,
for se, ved korset er gleden kommet til verden.

Herren miskunne seg og velsigne oss,
han la sitt åsyn lyse over oss og være oss nådig.

Antifonen Ditt kors gjentas.

Bebreidelsene (Improperia)

De deler som synges av de enkelte korgrupper, angis ved tallene 1 (første korgruppe) og 2 (annen korgruppe), mens de deler som skal synges samtidig av begge korgrupper, angis med 1 og 2.

I

1. og 2. Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Fordi jeg førte deg ut av Egyptens land, laget du din Frelser et kors.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

Hver av påkallelsene etter de enkelte bebreidelser i denne sang synges tradisjonelt to ganger, først på gresk (av første korgruppe) og så på latin (av annen korgruppe).

1: Hágios o Theós.

Hellige Gud.

2: Sanctus Deus.

Hellige Gud.

1: Hágios Ischyrós.

Hellige, sterke.

2: Sanctus Fortis.

Hellige, sterke.

1: Hágios Athánatos, eléison himás.

Hellige, udødelige, miskunn deg over oss.

2: Sanctus Immortális, miserére nobis.

Hellige, udødelige, miskunn deg over oss.

1. og 2. Fordi jeg i førti år ledet deg i ørkenen, gav deg manna å ete, og førte deg til et fullgodt land, laget du din Frelser et kors.

1: Hágios o Theós.

Hellige Gud.

2: Sanctus Deus.

Hellige Gud.

1: Hágios Ischyrós.

Hellige, sterke.

2: Sanctus Fortis.

Hellige, sterke.

1: Hágios Athánatos, eléison himás.

Hellige, udødelige, miskunn deg over oss.

2: Sanctus Immortális, miserére nobis.

Hellige, udødelige, miskunn deg over oss.

1. og 2. Hva mere skulle jeg ha gjort for deg? Jeg plantet deg, du min herlige vingård, men du ble meg en bitter frukt. Du gav meg eddik å drikke i min tørst, og med et spyd gjennomboret du din Frelsers side.

1: Hágios o Theós.

Hellige Gud.

2: Sanctus Deus.

Hellige Gud.

1: Hágios Ischyrós.

Hellige, sterke.

2: Sanctus Fortis.

Hellige, sterke.

1: Hágios Athánatos, eléison himás.

Hellige, udødelige, miskunn deg over oss.

2: Sanctus Immortális, miserére nobis.

Hellige, udødelige, miskunn deg over oss.

II

1: For din skyld slo jeg Egypt og de førstefødte i landet, og du prisgav meg bødlenes slag.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Jeg førte deg ut av Egyptens land, jeg styrtet Farao ned i Rødehavet, og du gav meg over til yppersteprestene.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Jeg åpnet havet foran deg, og du åpnet min side med et spyd.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Jeg gikk foran deg i skystøtten, og du førte meg frem for Pilatus.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: I ørkenen gav jeg deg manna å ete, og du slo meg i ansiktet og gav meg piskeslag.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Jeg lot frelsens vann springe frem av klippen, og meg gav du eddik og galle til drikk.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: For din skyld slo jeg kongene i Kanaans land, og du slo meg i hodet med en stav.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Jeg gav deg et kongesepter, og du gav meg en tornekrone.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

1: Jeg hevet deg opp til maktens tinde, du hengte meg opp på korsets tre.

2: Hør, mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!

Hymne

Korshymnen kan på norsk fremføres på fire alternative måter, nemlig på riksmål (A og B) eller på nynorsk (C og D), og da som allsang (A og C) eller som tradisjonell vekselsang (B og D).

A. Hymne til det hellige Kors (riksmål)

1. Pris, min tunge, laurbærkransen
vunnet i så hård en strid!
La din gledes hymne stige
opp mot korsets seierspant.
Kunngjør vidt, at verdens Frelser
ved å ofres, Livet vant.

2. Dypt i synd og død falt Adam
da han krenket treets frukt.
Men av medynk med sin skapning
øvet Gud sin miskunns makt.
Opp mot dødens tre han stiller
treet som oss liv har bragt.

3. Dette ble den vei til frelse
han har valgt fra alders tid:
Renkene som holdt oss fanget,
vendte han til signing om.
Av det sår som fallet voldte,
henter han vår legedom.

4. Og da tiden fylte målet
som Guds visdom hadde satt,
kom hans Sønn ned fra sin trone
til oss i en jomfrus skjød.
Han, som selv er jordens skaper,
kler seg i vårt blod, vårt kjød.

5. Barnet gråter i den trange
krybbe der det først blir lagt.
Jomfrumoren sønnens lemmer
linner med de stramme bånd.
Fast er svøpet som hun tvinner
om Guds egen fot og hånd.

6. Tredve år er nådd til ende,
og hans jordlivs mål er fylt.
Da går han med udelt vilje
veien inn i kval og ve:
Lammet som for oss vil ofres,
løftes opp på korsets tre.

7. Eddik bød de ham – og galle –
torner, nagler og et spyd.
Ut av lansegapet styrtet
fra hans side vann og blod.
Jord og hav og stjerneverdner
renset steg av denne flod.

8. Kors, du trofaste og edle
fremfor alle skogens trær.
Aldri bar et tre på jorden
løv og blomst og frukt som du!
Salig korset, salig naglen
som så dyr en byrde bar.

9. Høye tre, senk dine grener.
Gjør din stamme svai og myk!
Om din Skaper la den duve
lint som strå din strake ved.
Må vår Himmelkonges legem´
løftes ømt av korsets tre.

10. Du alene kjentes verdig
til å være ofrets bord,
Arken som fra skibbrudds fare
vei til fred og frelse fant.
Salvet ble du med det rene
blod som ned fra Lammet rant.

Avslutning som aldri utelates:

11. Lovet, priset, æret være
hellige Treenighet!
Fader, Sønn og Helligånden
lovet høyt av himlens hær.
Jord og hav og himler prise
ham som evig var og er!

B. Fremføring av korshymnen på riksmål som vekselsang

Dersom korshymnen under A ønskes fremført på tradisjonell måte med antifoner, gjøres dette slik:

1. Antifon

Kors, du trofaste og edle
fremfor alle skogens trær.
Aldri bar et tre på jorden
løv og blomst og frukt som du!

2. Antifon

Salig korset, salig naglen
som så dyr en byrde bar.

1. og 2. Antifon fremføres først under ett, deretter vekselvis etter hvert vers:
1. Antifon etter vers 1, 3, 5, 7 og 10.
2. Antifon etter vers 2, 4, 6, 9 og 11, idet vers 8 utelates.

C. Hymne til det hellige kors (nynorsk)

1. Pris, mi tunge, no med fagnad
dagen som til siger rann!
Pris vår underfulle lagnad:
Gud oss gav ein frelsarmann,
som gav burt sin reine lekam
og på krossen siger vann.

2. Ein gong førde oss den raude
frukti ned i syndenatt.
Herren såg vår sjeledaude
og dei tunge band som batt.
Miskunnsam han lét den kvite
veden lyfta sjeli att.

3. Frelsarverket so laut krevja,
Herrens visdom hev sitt rom:
jordi skaut si saft og sevja
upp i stomn og blad og blom.
Han som oss med treet såra,
fekk frå treet óg sin dom.

4. Då rann Herrens dag, den store,
skein som gull i solarglans,
og vår skapar dette gjorde
som var godt i augo hans:
reine møyarfanget fødde
sonen hans med sigerkrans.

5. Guten gret, då han til jordi
føddest i ei krybbe trong;
men i frygd den unge mori
linda han med’ englar song;
ikkje visste ho: ved krossen
laut han lindast siste gong.

6. Sine dagar til den siste
ofra han i bøn og bot;
vél sin lidingsveg han visste.
Øksi ferdug låg ved rot.
Tolug då som lam i dauden
gjekk han krossen sin imot.

7. Gall og eddik for hans kvide,
røyr og lanse óg der stod,
men frå Herrens hjarteside
sildra livsens vatn og blod.
Himmel, jord og alle stjernor
reine vert i denne flod.

8. Kross du sterke, du det eine
edle tre av alle var.
Ingen skog vel slike reine
blomar, blad og frukter bar.
Sæle kross, so sæle naglar
og so sæl ei byrd det var!

9. Gjer då dine greiner mjuke,
stolte tre, som vidjestreng;
stive, harde veden strjuke
han so lint som dun på veng!
Sval vår konungs særde lemer,
gjev han livd i lauvmjukt heng!

10. Sæle kross, me no vår Frelsar
hyller i din høge stamn;
dine bjelkar óg me helsar,
båten som ber Jesu namn.
Blod av Lammet hev du drukke,
det er hav og himmelhamn.

Avslutning som aldri utelates:

11. Æra vere allheimsdrotten
i det høge, Han som er,
Far og Son og Heilaganden,
Skapar, Frelsar, Trøystar kjær.
Hans er makti og all ære,
pris din konge, ljosens her!

Dersom foranstående korshymne ønskes fremført på tradisjonell måte med antifoner, gjøres dette slik:

D. Fremføring av korshymnen på nynorsk som vekselsang

Dersom korshymnen under C ønskes fremført på tradisjonell måte med antifoner, gjøres dette slik:

1. Antifon

Kross du sterke, du det eine
edle tre av alle var.
Ingen skog vel slike reine
blomar, blad og frukter bar.

2. Antifon

Sæle kross, so sæle naglar
og so sæl ei byrd det var!

1. og 2. Antifon fremføres først under ett, deretter vekselvis etter hvert vers:
1. Antifon etter vers 1, 3, 5, 7 og 10.
2. Antifon etter vers 2, 4, 6, 9 og 11, idet vers 8 utelates.

E. Mariansk korshymne

I henhold til stedets muligheter eller menighetens tradisjoner og av pastoralt hensyn kan man synge sekvensen Stabat Mater (på norsk: Standande i gråt og kvida), ifølge Graduale Romanum, eller en annen egnet sang til minne om den salige Jomfru Marias medlidenhet (jf. denne bok, samt LH 469, 470, 471).
211 [22].. Når tilbedelsen er avsluttet, bærer diakonen eller en medhjelper korset til sin plass ved alteret. De tente lysene settes ned omkring eller på alteret eller i nærheten av korset.

Tredje del: Den hellige kommunion

22 [21]. Duk, corporale og messebok legges på alteret. Diakonen eller, i mangel av en diakon presten selv med velum på, bringer det hellige Sakrament fra oppbevaringsstedet direkte tilbake til alteret, mens alle står i taushet. To medhjelpere med tente lys ledsager det hellige Sakrament og setter lysene ved eller på alteret.
Når diakonen har plassert det hellige Sakrament på alteret og avdekket ciboriet, kommer presten til alteret og bøyer kne.
23 [22]. Med hendene samlet sier presten høyt:

På Herrens bud, og veiledet av hans hellige ord, våger vi å si:

Presten, med utstrakte hender, og alle tilstedeværende fortsetter:

Fader vår, du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Og forlat oss vår skyld,
som vi og forlater våre skyldnere.
Og led oss ikke inn i fristelse,
men fri oss fra det onde.

211 [22]. Presten fortsetter alene og med utstrakte hender:

Fri oss, Herre, fra alt ondt,
og gi oss nådig fred i våre dager,
så vi med din barmhjertighets hjelp
alltid må være fri fra synd,
og trygget mot all trengsel,
mens vi lever i det salige håp,
og venter vår Frelser Jesu Kristi komme.

Han fører hendene sammen.
Menigheten avslutter bønnen med akklamasjonen:

For riket er ditt, og makten, og æren i evighet.

25 [23]. Deretter sier presten stille og med hendene samlet:

Herre Jesus Kristus, la ikke mottagelsen av ditt legeme bli meg til dom og fortapelse, men ved din godhet tjene til helbred og vern for legeme og sjel.

26 [24]. Han bøyer kne, tar en hostie og holder den litt hevet over ciboriet, mens han vendt mot menigheten sier høyt:

Se Guds Lam, se ham som tar bort verdens synder.

Salige er de som er kalt til Lammets bord.

Sammen med menigheten sier han én gang:

Herre, jeg er ikke verdig, at du går inn under mitt tak,
men si bare et ord, så blir min sjel helbredet.

27 [-]. Vendt mot alteret, fortærer han ærbødig Kristi legeme idet han sier stille: Kristi legeme.
28 [25]. Deretter utdeler han kommunionen til de troende. Under kommunionen kan man synge Salme 22 (21) eller en annen egnet sang.
29 [26]. Etter utdelingen av kommunionen blir ciboriet båret av diakonen eller av en annen skikket medhjelper til et sted som er gjort rede utenfor kirkerommet, eller om nødvendig settes ciboriet tilbake i tabernakelet.
30 [27]. Deretter sier presten: La oss be, og etter en kort stillhet, om så ønskes, ber han slutningsbønnen:

Slutningsbønn

Allmektige, evige Gud,
du har gjenskapt oss ved Kristi salige død og oppstandelse.
Bevar i oss din miskunns verk,
så vi får del i dette mysterium
og lever i stadig kjærlighet til deg.
Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

31 [28]. Ved avskjeden kan diakonen eller, dersom det ikke er diakon til stede, presten selv si oppfordringen: Ta imot Herrens velsignelse. Deretter, stående vendt mot menigheten og idet han strekker hendene ut over den, ber presten følgende bønn over folket:

Bønn over folket

Vi ber deg, Herre,
la din rike velsignelse komme ned over ditt folk,
som nå har feiret minnet om din Sønns død
i håpet om sin egen oppstandelse.
Tilgi våre synder, og gi oss din trøst.
La oss vokse i troen,
og trygg vår evige frelse.
Ved Kristus, vår Herre.

℞: Amen.

32 [-]. Alle forlater kirken i stillhet etter å ha bøyd kne foran korset.
33 [-]. Alteret blir avduket etter seremonien, dog beholder man over det korset med to eller fire lysestaker.
34 [29]. Vesper bes ikke av dem som har tatt del i ettermiddagens høytidelige liturgi.