32. uke i det alminnelige kirkeår, lørdag (år 1)

Fra Liturgisk ressursbank
(Omdirigert fra U32.6.1)
Hopp til: navigasjon, søk

Messens tekster

Inngangsvers

Sal 88 (87),3

La min bønn komme for ditt åsyn,
Herre, vend ditt øre til min klage!

Syndsbekjennelse

Kyrie eleison

Kirkebønn

Allmektige og miskunnsrike Gud, hold nådig borte alt som kan skade oss, så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje. Ved vår Herre …

Lesning

Visd 18,14–16;19,6–9

Da dyp stillhet omgav alt og natten var midt i sitt løp, da fór ditt allmektige ord ned fra din kongetrone i himmelen, som en streng krigsmann midt i det land som var viet til undergang. Og han har med seg din alvorlige befaling som et skarpt sverd, stanset der og fylte alt med død, og han rørte ved himmelen, men han stod på jorden. For hele skapningen blev i sin natur omdannet på nytt og tjente dine særegne befalinger, for at dine barn skulle bevares uskadt. Da såes skyen som overskygget leiren; og der hvor det før hadde stått vann, så en tørt land stige opp. Ut av det Røde Hav kom der til syne en åpen vei, og en grønnkledd slette av de urolige bølger, - der gikk hele folket gjennom, dekket ved din hånd, og de så selsomme under. De gikk jo på beite som hester og hoppet som lam, og de priste deg, Herre, som fridde dem ut.

Responsoriesalme

Sal 104 (105)

Omkved: Syng for Herren, kom hans storverk i hu.

Syng og spill for ham,
tal om alle hans under.
Ros dere av hans hellige navn.
De gleder seg som søker Herren.

Alle førstefødte i landet slo han,
førstegrøden av all deres kraft.
Med sølv og gull førte han folket ut,
ingen av hans egne snublet.

For han mintes sitt hellige ord
til Abraham sin tjener.
Så lot han sitt folk dra ut med glede,
lot sine utvalgte fare med jubel.

Evangelievers

Halleluja. Gud har kalt oss gjennom evangeliet til å få vår Herre Jesus Kristi herlighet i eie. Halleluja.

Evangelium

Luk 18,1–8

På den tid fortalte Jesus disiplene en lignelse, om at de alltid skulle be og aldri gå trett: «I en by var det en dommer som hverken fryktet Gud eller hadde respekt for noe menneske. Men så var det en enke der i byen, og hun kom gang på gang til ham og sa: 'Gi meg rett overfor min motpart.' Lenge ville han ikke vite av det, men til slutt sa han til seg selv: 'Enda jeg hverken frykter Gud eller har respekt for noe menneske, så volder denne enken meg slikt bryderi at jeg får gi henne rett, ellers ender hun med å plage livet av meg.'»

Og så sa Herren: «Dere hører hva denne falske dommeren sier! Og så skulle ikke Gud gi sine utvalgte rett, de som roper til ham dag og natt, selv om han synes å gi seg tid? Jo, jeg sier dere: Han skal snart nok gi dem deres rett! - Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

Forbønner

Bønn over offergavene

Herre, se med miskunn på vårt offer, og hjelp oss å ta inderlig del i din Sønns lidelse, som vi her feirer i sakramentet, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Prefasjon

℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.

Sanctus

Den eukaristiske bønn

Troens mysterium

℣: Troens mysterium.
℞: Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.

Alternativt:

A
Så ofte som vi eter dette brød og drikker denne kalk,
forkynner vi din død, Herre, inntil du kommer.
B
Verdens Frelser, frels oss,
du som satte oss fri ved ditt kors og din oppstandelse.

Fader vår

Agnus Dei

Kommunionsvers

Sal 23 (22),1–2

Herren er min hyrde, jeg savner intet.
Har lar meg hvile på grønne enger,
han fører meg til vann der jeg får hvile.

Eller:

Kommunionsvers

Luk 24,35

Disiplene gjenkjente Herren Jesus da han brøt brødet.

Slutningsbønn

Herre, vi takker deg som har mettet oss med dine gaver, og vi bønnfaller deg: Gi oss ved din Ånd å forbli trofaste mot den nåde du har gitt oss. Ved Kristus, vår Herre.