Generelle retningslinjer for det liturgiske år

1. På fastsatte dager i årets løp feirer den hellige Kirke det ærverdige minnet om Kristi frelsesverk. Hver eneste uke minnes den Herrens Oppstandelse på den dag som kalles Herrens dag. Og én gang i året, ved den store Påskehøytid, feirer Kirken minnet om Herrens Oppstandelse i tilknytning til minnet om hans salige Lidelse. I årets løp manifesterer Kirken Kristi mysterium i sin helhet, og den feirer også Helgenenes fødsel til det evige liv (latin: natalacia).

I pakt med nedarvet tradisjon utdyper Kirken de kristnes trosliv ved åndelige og legemlige øvelser, gjennom undervisning, bønn, bots- og barmhjertighetsgjerninger. Alt dette er tilknyttet kirkeårets forskjellige liturgiske tider.

2. De prinsipper som er angitt i det følgende, kan og bør anvendes både på den Romerske ritus og på de øvrige Riter, mens de praktiske retningslinjer bare er beregnet på den romerske ritus, bortsett fra slike ting som helt naturlig også gjelder for andre riter.

Avsnitt I – Liturgiske dager

I. Den liturgiske dag i sin alminnelighet

3. Hver eneste dag helliggjøres ved at Guds folk feirer liturgien, særlig det eukaristiske offer og Tidebønnene. Den liturgiske dag varer fra midnatt til midnatt; men feiringen av søndagen og høytider begynner allerede om ettermiddagen dager før.

II. Søndagen

4. Ifølge tradisjonen som stammer fra Apostlene og har sitt opphav i selve dagen for Kristi Oppstandelse, feirer Kirken påskens mysterium hver eneste første dag i uken, den som kalles Herrens dag eller søndag. Derfor ansees søndagen som den første og opprinnelige festdag.

5. På grunn av søndagens særlige betydning viker feiringen av denne bare for høytider og for Herrens fester. Søndager i Advent, i Faste- og Påsketiden har imidlertid forrang fremfor alle Herrens fester og fremfor alle høytider. De høytider som faller på disse søndager, henlegges til den påfølgende mandag, med mindre det handler om de som faller på Palmesøndag eller Påskedag.

6. Selv om søndagen i og for seg utelukker en permanent henleggelse av en annen fest til denne dag, forekommer følgende unntak:

1. Søndag i juleoktaven: Festen for Den hellige Familie.
2. Søndag etter 6. januar: Festen for Herrens dåp.
3. Søndag etter Pinse: Høytiden for Den Hellige (eller Allerhelligste, latin: Ss.mæ) Treenighet.
4. Siste søndag i det alminnelige kirkeår: Høytiden for vår Herre Jesus Kristus, universets Konge.

7. På de steder hvor høytidene for Herrens åpenbaring, Kristi himmelfart og Kristi Allerhelligste (latin: Ss.mi) Legeme og Blod ikke er påbudte høytidsdager, skal de henlegges til en søndag på følgende måte:

1. Herrens åpenbaring feires på den søndag som inntreffer mellom 2. og 8. januar.
2. Kristi himmelfart feires 7. søndag i Påsketiden.
3. Høytiden for Kristi Allerhelligste (latin: Ss.mi) Legeme og Blod feires søndag etter Den Hellige (eller Allerhelligste, latin: Ss.mam) Treenighet.

III. Høytider, fester og minnedager

8. Når Kirken i årets løp feirer Kristi mysterium, ærer den samtidig med hengivenhet Guds salige Mor Maria. Den foreslår også minnedager for Martyrene og andre Helgener til de troendes fromhet.

9. Feiringen av de Helgener som har universell betydning, er påbudt for hele Kirken, mens feiringen av de øvrige enten innføres i kalenderen som valgfri eller overlates til de enkelte kirker, nasjoner eller ordenssamfunn.

10. De liturgiske feiringer inndeles etter den betydning som tilskrives dem. De har følgende benevnelser: Høytid (sollemnitas), fest (festum) og minnedag (memoria).

11. Høytidene regnes som de viktigste, og deres feiring begynner med første Vesper den foregående dag. Noen høytider har også en egen Vigiliemesse, som feires kvelden før dersom det leses aftenmesse.

12. Feiringen av de to største høytider, Påske og Herrens fødsel, strekker seg over åtte sammenhengende dager. Begge disse oktaver er ordnet på sin egen spesielle måte.

13. Feiringen av festdager er begrenset til et døgn. Følgelig har de ikke første Vesper. Dette gjelder dog ikke for de Herrens fester som faller på søndager i det alminnelige kirkeåret og i Juletiden. Disse har en første Vesper som trer istedenfor dagens eget Officium.

14. Minnedager er dels påbudte, dels valgfrie (ad libitum). Om deres feiring og feiringen av ferialdagene utelukker hverandre, avgjøres i henhold til de retningslinjer som blir nærmere utdypet i de Generelle orienteringer i Missale Romanum og i Breviaret.

Når påbudte minnedager faller på ferialdager i Fastetiden, kan de bare feires som valgfrie minnedager.

Hvis flere valgfrie minnedager står oppført i kalenderen på samme dag, kan bare én av dem feires. De øvrige utelates.

15. Når det på lørdager i det alminnelige kirkeår ikke forekommer en obligatorisk minnedag, kan man fritt velge en minnedag til ære for den salige Jomfru Maria.

IV. Ferialdager

16. Ukedagene etter søndag kalles ferialdager. De feires på forskjellige måter, alt etter den enkeltes betydning:

1. Askeonsdag og ferialdagene i Den stille uke fra mandag til og med torsdag (latin: a feria II ad feriam V inclusive) har forrang fremfor alle andre feiringer.
2. Ferialdager i Advent fra 17. til og med 24. desember og alle ferialdager i Fastetiden har forrang fremfor alle påbudte minnedager.
3. De øvrige ferialdager viker plassen for høytider og fester og sidestilles med minnedagene.

Avsnitt II – Det liturgiske års gang

17. I årets løp minnes Kirken hele Kristi mysterium fra inkarnasjonen inntil Pinsedag og videre frem til forentningen om Herrens gjenkomst.

I. Påskens triduum

18. Kristus fullbyrdet menneskenes gjenløsning og forherliget Gud først og fremst gjennom Påskens mysterium, hvor han ved sin død tilintetgjorde vår død og ved sin oppstandelse gav oss livet tilbake. Derfor er Påskens hellige Triduum til minne om Herrens Lidelse og Oppstandelse hele det liturgiske års høydepunkt. Påskens høytid inntar i kirkeåret den samme fremtredende plass som søndagen har i forhold til uken.

19. Påskens Triduum til minne om Herrens Lidelse og Oppstandelse begynner med aftenmessen Skjærtorsdag, har Påskevigilien som sitt sentrum og avsluttes med Påskedags Vesper.

20. Langfredag, og dersom det er mulig også Påskelørdag inntil Påskevigilien, holdes overalt hellig påskefaste.

21. Påskevigilien, den hellige natt da Herren oppstod, må sees som "alle hellige Vigiliers opphav". Da våker Kirken i påvente av Kristi Oppstandelse, som den feirer i sakramentene. Derfor bør feiringen av denne hellige Vigilie holdes om natten således at den enten begynner etter mørkets frembrudd eller avsluttes før daggry Påskedag.

II. Påsketiden

22. De femti dager fra Oppstandelsens søndag til Pinse søndag (latin: a dominica Resurrectionis ad dominicam Pentecostes) feires i glede og jubel som en eneste festdag, ja, som "den store søndag".

Det er fremfor alt på disse dager at det synges Alleluja.

23. Søndagene i denne tid benevnes som Påsketidens søndager. De som følger Oppstandelsens søndag (latin: post dominicam Resurrectionis) kalles 2., 3., 4., 5., 6. og 7. søndag i Påsketiden. Denne hellige tid på femti dager slutter med Pinsesøndag.

24. Påsketidens første åtte dager utgjør Påskeoktaven og feires som høytider (sollemnitates) for Herren.

25. Kristi himmelfart feires førtiende dag etter Påske unntatt på de steder hvor den ikke er påbudt helligdag og derfor er henlagt til 7. søndag i Påsketiden (kfr. nr. 7).

26. Ferialdagene fra Kristi himmelfart til og med lørdag før Pinse er en forberedelse til Trøsterens, Den Hellige Ånds komme.

III. Fastetiden

27. Hensikten med Fastetiden er å forberede feiringen av Påsken. Dens liturgi hjelper både katekumener og troende til å gjøre seg rede til å feire Påskens mysterium. Katekumenene får en gradvis innføring i den kristne tro, de troende gjenkaller minnet om sin Dåp og gjør bot.

28. Fastetiden varer fra Askeonsdag inntil aftenmessens begynnelse (eller: inntil Messen til minne om Herrens siste Måltid, på latin: ad Missam in Cena Domini) Skjærtorsdag.

Fra begynnelsen av Fastetiden inntil Påskevigilien sies ikke Alleluja.

29. På Askeonsdag, som overalt er fastedag, blir Fastetiden innledet med utdeling av asken.

30. Søndagene i denne periode kalles 1., 2., 3., 4. og 5. søndag i Fastetiden. Den 6. søndag i Fasten innleder den Stille uke og kalles Palmesøndag.

31. Hensikten med den Stille uke er å gjenkalle minnet om Kristi Lidelse. Den begynner med hans messianske inntog i Jerusalem. Skjærtorsdag morgen under Messen som han koncelebrerer med sitt presteskap, velsigner Biskopen de hellige oljer og han tilbereder krismaen.

IV. Juletiden

32. Nest etter den årlige feiring av påskemysteriet anser Kirken intet for viktigere enn høytideligholdelsen av minnet om Herrens Fødsel og første fremtreden. Dette skjer i Juletiden.

33. Juletiden varer fra 1. Vesper for Herrens Fødsel til og med søndag etter festen for Herrens Åpenbaring, d.v.s. søndag etter 6. januar.

34. Vigiliemessen for Herrens Fødsel feires om aftenen 24. desember enten før eller etter 1. Vesper.

Dagen for Herrens Fødsel kan det ifølge gammel romersk tradisjon feires Messe tre ganger, nemlig om natten, ved daggry og senere på dagen.

35. Herrens Fødsel har sin oktav, som er ordnet på følgende måte:

1. Søndag i juleoktaven, eller når oktaven ikke har noen søndag, den 30. desember feires festen for Den hellige Familie, Jesus, Maria og Josef.
2. 26. desember er festen for den hellige Stefan, den første Martyr.
3. 27. desember er festen for den hellige Johannes, Apostel og Evangelist.
4. 28. desember er festen for De uskyldige barn.
5. 29., 30. og 31. desember er oktavdager.
6. 1. januar, oktavdagen etter Herrens Fødsel, feires høytiden til ære for Den Hellige Guds Mor, Maria der det også minnes Jesu helligste navn.

36. Den søndag som faller mellom 2. og 5. januar, er 2. søndag etter Herrens Fødsel.

37. Festen for Herrens Åpenbaring feires 6. januar, unntatt der den ikke er påbudt helligdag og derfor kan henlegges til søndag mellom 2. og 8. januar (kfr. nr. 7).

38. Søndag etter 6. januar er festen for Herrens Dåp.

V. Advent

39. Adventstiden har et dobbelt særpreg: Den er en forberedelse til høytiden for Herrens Fødsel, da Guds Sønns første komme til menneskene blir minnet. Dessuten skal minnet om dette komme lede våre tanker forventningsfullt mot Kristi gjenkomst ved tidenes ende. Begge disse grunner gjør Advent til en tid fylt av hengiven og glad forventning.

40. Adventstiden begynner med 1. Vesper for den søndag som faller på eller nærmest 30. november, og den ender før 1. Vesper for Herrens Fødsel.

41. Søndagene i denne tid kalles 1., 2., 3., og 4. søndag i Advent.

42. Ferialdagene fra 17. til og med 24. desember er ment som en mer direkte forberedelse til Herrens Fødsel.

VI. Det alminnelige kirkeår

43. Foruten de tider av året som har sitt liturgiske særpreg, gjenstår det 33 eller 34 uker da Kirken ikke feirer minnet om et spesielt aspekt av Kristi mysterium, men snarere minnes dette mysterium i hele dets fylde. Dette gjelder særlig søndagene i denne tid. Perioden kalles Det alminnelige kirkeår.

44. Det alminnelige kirkeår begynner mandag etter søndagen etter 6. januar, og varer til og med tirsdag før Fastetiden. Det begynner igjen mandag etter Pinsedag og slutter før 1. Vesper til 1. søndag i Advent.

De liturgiske forordninger som er fastlagt for dette tidsroms søndager og ferialdager, og som står i Missalet og i Tidebønnenes liturgi, kommer til anvendelse i ovennevnte to perioder.

VII. Bededagene og Imbredagene

45. På Bededagene og Imbredagene pleier Kirken å be Herren for menneskenes diverse behov, men først og fremst for jordens grøde og menneskenes arbeid, og den retter ham en offentlig takk.

46. Det tilligger Bispekonferansen å avgjøre når og på hvilken måte Bededagene og Imbredagene skal feires slik at de egner seg til stedenes og de troendes behov.

Den kompetente myndighet skal også statuere i henhold til de lokale behov angående feiringenes varighet, som kan strekke seg fra én til flere dager, og deres gjentagelse i løpet av året.

47. Ved disse feiringer velges det hver dag blant de Messer for diverse behov den Messe som svarer best til det man ber om.