Pinsevigilien

Fra Liturgisk ressursbank

(Omdirigert fra P8v)
Gå til: navigasjon, søk

Fra www.katolsk.no: Pinsedag

Ad Missam in Vigilia – helgaftenmesse

Denne messen anvendes pinseaften, før eller etter første pinsevesper.

Innhold

Messens tekster

Inngangsvers

Rom 5,5; 10,11

Guds kjærlighet er utgydt i våre hjerter ved Den Hellige Ånd,
som vi har mottatt. Halleluja.

Syndsbekjennelse

Kyrie eleison

Gloria

Kirkebønn

Allmektige, evige Gud, du har villet at påskens mysterium skulle fullbyrdes i pinsens åpenbaring. Gi at folkeslagene som engang ble splittet i ulike tungemål, ved din Ånd må forenes i den samstemmige bekjennelse av ditt navn. Ved vår Herre …

Eller:

Kirkebønn

Allmektige Gud, la glansen av din klarhet stråle over oss, og la lyset av ditt lys styrke deres hjerter som er gjenfødt av din nåde og opplyst av din Hellige Ånd. Ved vår Herre …

1. lesning

1 Mos 11,1–9
Den ble kalt Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål.

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglsten og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggesten og jordbek til bindemiddel. «Kom», sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygget. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»

Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.

Eller valgfritt:

1. lesning

2 Mos 19,3–8a.16–20
Foran hele folket steg Herren ned på toppen av Sinai-fjellet

I de dager kom israelittene til Sinai, og Moses steg opp til Gud. Da ropte Herren til ham fra fjellet: «Dette skal du si til Jakobs ætt og kunngjøre for Israels folk:

Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg. Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom fremfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ord du skal tale til israelittene.»

Da Moses kom tilbake, kalte han sammen folkets eldste og bar frem de ord Herren hadde sendt ham med. Og hele folket svarte, alle som én: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.»

Da det ble morgen den tredje dag, brøt det løs med lyn og torden. Det la seg en tung sky over fjellet, og det hørtes en lyd av horn. Alle som var i leiren, skalv av redsel. Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet.

Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv. Hornlyden økte og ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte så hans røst kunne høres. Herren steg ned på toppen av Sinai-fjellet, han kalte på Moses, og Moses gikk opp til ham.

Eller valgfritt:

1. lesning

Esek 37,1–14
Dere tørre ben, jeg lar det komme livsånde i dere, så dere blir levende

I de dager kom Herrens hånd over meg, og i Ånden førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, en stor mengde av dem lå utover dalen, og de var helt tørre.

Så sa han til meg: «Menneske, skal disse ben bli levende igjen?» «Herre, vår Gud,» svarte jeg, «det vet bare du.»

Da sa han til meg: «Tal profetisk over disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse ben: Se, jeg lar det komme livsånde i dere, så dere blir levende. Jeg lar det komme sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så gir jeg dere livsånde, og dere blir levende. Da skal dere sanne at jeg er Herren.»

Jeg talte profetisk som det ble befalt meg. Og mens jeg talte, tok det til å buldre og skjelve. Benene la seg inn til hverandre, ben til ben. Og mens jeg så på, kom det sener og kjøtt på dem, og de ble dekket med hud. Men livsånde var det ikke i dem.

Da sa han til meg: «Tal profetisk til livsånden! Menneske, tal til den og si: Så sier Herren Gud: Livsånde, kom fra de fire verdenshjørner og blås på disse drepte menn, så de blir levende.»

Jeg talte profetisk, som han bød meg. Da kom det livsånde i benene; de ble levende; de reiste seg opp og ble stående. Det var en veldig hær.

Så sa han til meg: «Menneske, disse ben er hele Israels folk. Hør hva de sier: Våre ben er tørket inn; vårt håp er forbi, det er ute med oss! Tal derfor profetisk og si til dem: Så sier Herren Gud:

Se, jeg åpner gravene deres og lar dere, mitt folk, stige opp av dem, og jeg fører dere til Israels land. Da skal dere sanne at jeg er Herren, når jeg åpner gravene og lar dere, mitt folk, stige opp av dem. Jeg vil gi dere min Ånd, så dere blir levende igjen, og jeg vil la dere bo i deres eget land. Da skal dere sanne at jeg, Herren, har talt og setter det i verk, lyder ordet fra Herren.»

Eller valgfritt:

1. lesning

Joel 3,1–5
Over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd

Så sier Herren:

Engang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner. Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager.

Jeg lar jærtegn vise seg på himmel og jord: blod og ild og røksøyler. Solen forvandles, den formørkes, og månen blir som blod før Herrens dag kommer, den store og skremmende.

Men hver den som påkaller Herrens navn, skal bli reddet. For på Sion-fjellet og i Jerusalem skal det finnes en flokk som har sluppet unna, slik Herren selv har sagt. Blant dem som har berget seg, er de som Herren kaller.

Responsoriesalme

Sal 104 (103),1–2a. 24 og 35c. 27–28. 29bc–30

Omkved: Send ut din Ånd, og alt blir omskapt,
og du fornyer jordens åsyn. Eller: Halleluja.

Lov Herren, min sjel,
Herre, min Gud, hvor du er stor!
I høyhet og herlighet har du kledd deg,
lyset er kappen du hyller deg i.

Herre, hvor mange dine gjerninger er,
og alle har du gjort med visdom.
Jorden er full av det du har skapt.

Alle venter de på deg,
at du skal gi dem mat i rette tid.
Du deler ut og de kan sanke,
du åpner din hånd og de lar seg mette.

Du tar livsånden fra dem,
da dør de og vender tilbake til støvet.
Du sender din Ånd og de skapes på ny.
Du fornyer jordens åsyn.

2. lesning

Rom 8,22–27
Ånden går i forbønn, med sukk som ord ikke kan gjengi

Brødre, vi vet at hele skapningen uten unntagelse fremdeles stønner i fødselsveer. Og ikke den alene, men også vi som alt har fått den første høst av Åndens gaver, også vi sukker i vårt hjertes dyp, mens vi i lengsel venter på at vårt legeme skal bli kjøpt fri. For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp; har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet.

Og så kommer også Ånden vår avmakt til unnsetning. Selv vet vi ikke å be slik som vi burde; men Ånden går selv i forbønn for oss, med sukk som ord ikke kan gjengi. Og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens higen er; han vet at dens forbønn for de hellige svarer til Guds egen vilje.

Halleluja

Halleluja. Kom, Hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter,
og tenn i dem din kjærlighets ild. Halleluja.

Evangelium

Joh 7,37–39
Strømmer av kildevann skal rinne

På høytidens siste dag, den store festdagen, stod Jesus frem og ropte ut:

«Den som tørster, han komme til meg for å drikke – den som tror på meg! For så sier Skriften: ‘Strømmer av kildevann skal rinne fra hans bryst.’»

– Og med dette mente han den Ånd som de skulle få som kom til å tro på ham. Ennå var Jesus ikke opphøyet i sin herlighet, derfor var heller ikke Ånden gitt.

Credo

Forbønner

Se de generelle forbønnsforslag fra Missale og en oldkirkelig ektenie.

Bønn over offergavene

Herre, fyll disse gaver med din Ånds velsignelse, og gi din Kirke del i den kjærlighet som åpenbarer frelsens lys for hele verden. Ved Kristus, vår Herre.

Prefasjon

℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.
Pinsens mysterium

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud. Du har gjort oss til dine barn ved å gi oss arvelodd med din enbårne Sønn. I dag skjenker du oss Den Hellige Ånd, og således fullbyrder du påskens mysterium. I Kirkens første tid innviet denne Ånd folkeslagene i kunnskapen om Gud og forenet de ulike tungemål i bekjennelsen av den ene tro. Derfor jubler all jorden i overstrømmende påskeglede. Også himlenes krefter og englenes makter synger din herlighets pris, idet de alle dager istemmer:

De eukaristiske bønner I-III har egne tilføyelser.

Sanctus

Den eukaristiske bønn

Troens mysterium

℣: Troens mysterium.
℞: Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.

Alternativt:

A
Så ofte som vi eter dette brød og drikker denne kalk,
forkynner vi din død, Herre, inntil du kommer.
B
Verdens Frelser, frels oss,
du som satte oss fri ved ditt kors og din oppstandelse.

Fader vår

Agnus Dei

Kommunionsvers

Joh 7,37

På høytidens siste dag stod Jesus frem og ropte:
«Om noen tørster, han komme til meg for å drikke.» Halleluja.

Slutningsbønn

Herre, du har mettet oss med dine hellige gaver. La dette sakrament fylle oss med Den Hellige Ånds ild som brant i dine apostler på pinsedagen. Ved Kristus, vår Herre.

Utsendelse

Det er mulig å gi den høytidelige velsignelse.
Personlige verktøy