Messens enkelte deler

Innledende riter

46. De riter som går forut for ordets liturgi, nemlig inngangsverset, hilsen, syndsbekjennelse, Kyrie, Gloria og kirkebønn, bærer preg av begynnelse, innføring og forberedelse.

Hensikten med disse riter er at de troende skal fremtre som ett fellesskap, og forberede seg til å høre Guds ord på riktig måte og til å feire nattverden (Eukaristien) med verdighet.

Ved visse feiringer som i samsvar med det som er bestemt i de liturgiske bøker, forbindes med Messen, utelates de innledende riter eller de gjennomføres på en særskilt måte.

Inngang

47. Når folket er samlet og presten med diakonen og assistenter kommer inn, begynner inngangssangen. Hensikten med dette er å innlede feiringen, styrke de forsamledes enhet, gjøre dem mottagelige for den liturgiske tids eller festdagens mysterium og ledsage prosesjonen av prest og de assisterende.

48. Sangen utføres vekselvis av kor og folk, eller på samme måte av kantor og folk; eller det hele synges av folket eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av Bispekonferansen.

Hvis det ikke synges noen inngangssalme, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av presten selv som også kan tillempe den til å bli noen åpningsord (kfr. nr. 31).

Alteret og det forsamlede folk hilses

49. Når presten, diakonen og de assisterende er kommet frem til koret, hilser de alteret ved en dyp kroppsbøyning. Som tegn på ærefrykt kysser presten og diakonen selve alteret; hvis det passer, incenserer presten så korset og alteret.

50. Når inngangssangen er avsluttet, står presten foran sin stol og gjør sammen med hele forsamlingen korsets tegn. Derpå hilser presten den samlede menigheten ved å minne om Herrens nærvær. Ved denne hilsen og folkets svar manifesteres den samlede Kirkens mysterium. Etter at presten har hilst folket, kan han, eller diakonen eller en legassistent med noen få ord føre de troende inn i dagens Messe.

Syndsbekjennelsen

51. Deretter oppfordrer presten til syndsbekjennelse. Etter en kort stille pause fremsies denne av hele menigheten i en generell bekjennelse og avsluttes ved at presten meddeler absolusjonen – som dog mangler Botssakramentets virkning.

På søndager, særskilt i Påsketiden, kan det i stedet for den vanlige syndsbekjennelse foretas vigsling av og stenking med vievann til minne om dåpen.

Kyrie, eleison

52. Etter syndsbekjennelsen begynner alltid Kyrie, eleison, med mindre denne allerede er blitt inkludert i selve syndsbekjennelsen. Da dette er en sang hvor de troende lovpriser Herren og påkaller hans miskunn, synges den vanligvis av alle, slik at folket har sin del og koret eller kantor har sin.

Hver påkallelse sies normalt to ganger; men dette er betinget av de forskjellige sprogs egenart, av musikken og andre forhold, slik at et større antall ikke er utelukket. Når Kyrie synges som en del av syndsbekjennelsen, foreslås en «trope» til de enkelte påkallelser.

Gloria in excelsis

53. Glória er en meget gammel og ærverdig hymne. Med denne forherliger Kirken, som er samlet i Den Hellige Ånd, Gud Faderen og Lammet og bønnfaller dem. Denne hymnes tekst kan ikke erstattes med en annen. Den istemmes av presten eller om ønskelig av kantor eller kor, og den synges enten av alle i fellesskap eller vekselvis av folket og koret, eller av koret alene. Hvis hymnen ikke synges, skal den resiteres av alle samtidig eller av to kor som svarer til hverandre.

Gloria synges eller fremsies på søndager unntatt i Advent og i Fastetiden, dessuten på høytider og festdager, samt i noen spesielle, mer høytidelige feiringer.

Kirkebønn

54. Derpå oppfordrer presten folket til bønn. Sammen med presten iakttar alle en kort stillhet for å bli seg bevisst at de står for Guds åsyn, og for å forberede bønnen i sitt eget hjerte. Så ber presten kirkebønnen, som vanligvis kalles "collecta". I denne uttrykkes det som særpreger dagens feiring. Etter Kirkens gamle tradisjon retter bønnen seg til Gud Faderen ved Kristus i Den Hellige Ånd, og den har en trinitarisk avslutning på denne måte, dvs. en lengre avslutning:

• Når det rettes til Faderen: Ved vår Herre, Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.
• Når den rettes til Faderen, men med omtale av Sønnen ved slutten av bønnen: (Han) som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.
• Når den rettes til Sønnen: Du som lever og råder med Gud Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.

Folket forener seg med presten i denne bønn og gjør den til sin egen ved akklamasjonen Amen.

I Messen sies det alltid kun én kirkebønn.

Ordets liturgi

55. Den viktigste del av ordets liturgi er lesningene fra Den Hellige Skrift med sanger innimellom. Prekenen, trosbekjennelsen og den universelle forbønn eller de troendes forbønn utvikler og avslutter denne del. I lesningene, som blir forklart i prekenen, taler Gud til sitt folk, åpenbarer gjenløsningens og frelsens mysterium og tilbyr åndelig næring: Kristus er selv til stede ved sitt ord midt iblant de troende. Folket gjør dette guddommelige ord til sitt i stillhet og i sangene og gir det sin tilslutning ved trosbekjennelsen. Mettet med dette ord frembærer folket sine forbønner i den universelle forbønn for hele Kirkens behov og for hele verdens frelse.

Stillhet

56. Ordets liturgi må feires slik at man legger til rette for meditasjon, hvorfor alle former for hastverk helt må unngås som kan hindre den indre samling. Under denne del av liturgien passer det seg også med med noen korte øyeblikk av stillhet, tilpasset forsamlingen, der Guds ord ved Den Hellige Ånds tilskyndelse kan røre ved hjertet og der svarene forberedes i bønn. Disse øyeblikk av stillhet kan etter ønske gjennomføres f. eks. før begynnelsen av selve ordets liturgi, etter første og annen lesning og endelig når prekenen er holdt.

Lesningene fra Bibelen

57. I lesningene beredes et bord med Guds ord for de troende, og Bibelens skatter åpnes for dem. Det må dekkes slik at bibellesningenes fordeling overholdes, hvorved begge Testamenters og frelseshistoriens enhet blir belyst; og det er på ingen måte i orden at lesningene og responsoriesalmen som inneholder Guds ord, erstattes med andre ikke-bibelske tekster.

58. I feiringen av Messe med folket fremsies alltid lesningene fra amboen.

59. Leseoppdraget tilligger ifølge tradisjonen ikke hovedcelebranten, men en som assisterer. Mens lesningene fremsies av en lektor, forkynnes Evangeliet av diakonen, eller hvis han ikke finnes, av en annen prest. Men dersom dog ingen diakon eller annen prest er til stede, leser den forrettende prest selv Evangeliet; og dersom en egnet lektor mangler, leser den forrettende prest også de andre lesningene.

Etter de enkelte lesninger fremsier den som har lest, en akklamasjon som besvares ved at det forsamlede folk gir ære til Guds ord som det har mottatt med tro og takk.

60. Evangelielesningen utgjør høydepunktet i ordets liturgi. Liturgien selv lærer oss at vi skal vise denne den største ærbødighet. Derfor fremheves denne lesning fremfor de øvrige ved en spesiell ære, som utvises dels av den som har i oppdrag å forkynne evangeliet, og som forbereder seg ved en velsignelse eller en bønn, – dels av de troende, som stående lytter til lesningen, og som gjennom sine svar erkjenner og bekjenner at Kristus er til stede og taler til dem. Denne ære kommer også til uttrykk i selve de tegn på respekt som vises Evangelieboken.

Responsoriesalme

61. Etter første lesning følger responsorie som er en vesentlig del av ordets liturgi og innebærer et viktig liturgisk og pastoralt innslag når den bidrar til meditasjon over Guds ord.

Responsoriesalmen må svare til en av lesningene, og den tas vanligvis fra lektionariet.

Det gjør seg at responsoriesalmen synges, i det minste hva angår folkets svar. Kantor synger salmeversene ved amboen eller på et annet egnet sted, mens forsamlingen lytter sittende. Normalt deltar den ved å synge omkvedet, med mindre salmen synges fortløpende, det vil si uten omkved. Men for å gjøre det lettere for folket å synge svaret, har man valgt ut visse responsorie- og salmetekster for de forskjellige årstider og for de forskjellige grupper av Helgener. Disse tekster kan derfor synges istedenfor de som hører til lesningene. Dersom salmen ikke kan synges, må den resiteres på en måte som innbyr til indre samling om Guds ord.

I stedet for salmen foreskrevet i lektionariet kan det også synges enten et gradualeresponsorium fra Graduale Romanum eller en responsoriesalme, eventuelt en allelujasalme fra Graduale Simplex, som fastsatt i disse bøker.

Akklamasjon før evangelielesningen

62. Etter lesningen som går umiddelbart før Evangeliet, synges Alleluja eller en annen sang fastsatt i rubrikkene slik den liturgiske tid fordrer. En akklamasjon på denne måte utgjør en ritus eller handling som står for seg selv, der forsamlingen av de troende mottar Herren som snakker til dem i Evangeliet, hilser ham og bekjenner sin tro gjennom sangen. Sangen synges av alle stående idet kor eller kantor synger først og dette helst og, eventuelt, gjentas; verset synges av kor eller kantor.

1. Alleluja synges hele året unntatt i Fastetiden. Versene tas fra lektionariet eller fra Graduale.
2. I Fastetiden synges i stedet for Alleluja evangelieverset angitt i lektionariet. Det kan også synges en annen salme eller traktus som finnes i Graduale.

63. Når det bare er én lesning før Evangeliet, gjelder følgende:

1. I perioder når Alleluja er foreskrevet, kan man enten benytte en allelujasalme eller en salme og Alleluja med tilhørende vers.
2. Når Alleluja ikke skal sies, kan man enten benytte en salme og et evangelievers eller bare en salme.
3. Alleluja eller evangelieverset kan utelates dersom de ikke synges.

64. Sekvensen som er valgfri unntatt Påskedag og Pinsedag, synges før Alleluja.

Prekenen

65. Prekenen er en del av Liturgien og anbefales på det varmeste som nødvendig næring for det kristne liv. Den bør være en fortolkning av et aspekt ved lesningene fra Den Hellige Skrift eller av en annen tekst fra de faste eller skiftende deler i dagens Messe. Prekenen må dreie seg om det mysterium som feires eller imøtekomme tilhørernes spesielle behov.

66. Vanligvis skal den forrettende prest selv holde prekenen, eller den skal holdes av en medvirkende prest som av ham har fått det overdratt. Eventuelt kan den også holdes av en diakon, men aldri av en legperson. I særlige tilfeller og ut fra kvalifiserte grunner kan prekenen også holdes av en Biskop eller prest som deltar i feiringen uten å kunne koncelebrere.

Prekenen skal holdes på søndager og påbudte fester i alle Messer som feires med folkets deltagelse, og den skal ikke utelates uten at det foreligger en alvorlig grunn. Men også på øvrige dager er en preken å anbefale, særlig på hverdager i Advent, i Faste- og Påsketiden, dessuten ved andre fester og anledninger som trekker en større menneskemengde til kirken.

Det er hensiktsmessig å overholde en kort stillhet etter prekenen.

Trosbekjennelsen

67. Hensikten med å fremsi Credo eller trosbekjennelsen er at hele det forsamlede folk skal gi sin tilslutning til det Guds ord som den har fått forkynt i lesningene fra Den hellige skrift og fremstilt i prekenen, og for at det ved å fremsi et trosformular godtatt for liturgisk bruk skal reflektere over og bekjenne troens store mysterier og bekjenne dette før deres feiring i Eukaristien begynner.

68. Trosbekjennelsen skal synges eller fremsies av presten sammen med folket på søndager og høytider. Den kan også fremsies i enkelte spesielt høytidelige feiringer.

Dersom den synges, intoneres den av presten eller om ønskelig av kantor eller av kor. Den synges enten av alle sammen eller av folk og kor vekselvis. Hvis den ikke synges, resiteres den av alle sammen eller av to kor som svarer til hverandre.

Den universelle forbønn

69. Under den universelle forbønn eller de troendes forbønn svarer folket på Guds ord som det har mottatt i tro, og det utøver sitt prestelige dåpsoppdrag ved å bære frem bønner til Gud for alles frelse. Det er ønskelig å ta med forbønnene i Messer som feires med folket. Disse ydmyke bønner bes for Guds hellige Kirke, for vår øvrighet, for dem som er hjemsøkt av diverse trengsler, og for alle mennesker og hele verdens frelse.

70. Intensjonenes rekkefølge er vanligvis:

1. For Kirkens behov.
2. For statens ledere og for hele verdens frelse.
3. For dem som tynges av forskjellige trengsler.
4. For stedets menighet.

Ved spesielle feiringer som Ferming, Bryllup og Begravelse kan intensjonenes rekkefølge rette seg mer etter vedkommende anledning.

71. Det tilligger den forrettende prest å lede bønnen fra sin stol. Selv innleder han den ved i korthet å oppfordre de troende til å be, og han avslutter den med en bønn. Intensjonene som fremsettes, må være nøkterne og utformet i klok frihet og med få ord. De bør uttrykke hele menighetens bønn.

De fremføres fra amboen eller fra et annet passende sted av en diakon, eller en kantor eller en lektor, eller av en legtroende.

Stående gir folket uttrykk for sin bønn enten ved en felles påkallelse etter de enkelte intensjoner eller ved å be i stillhet.

Den eukaristiske liturgi

72. Ved Den siste nattverd innstiftet Kristus det offer og det påskemåltid som gjør korsofferet stadig nærværende i Kirken hver gang presten, som stedfortreder for Kristus Herren, utfører det samme som Herren selv gjorde, og som han bød disiplene gjøre til minne om seg. Kristus tok nemlig brødet og kalken, takket, brøt brødet, og gav det til sine disipler idet han sa: Ta, ét og drikk; dette er mitt Legeme; dette er mitt Blods kalk. Gjør dette til minne om meg. Derfor har Kirken ordnet hele feiringen av den eukaristiske Liturgi slik at den består av deler som svarer til disse Kristi ord og handlinger. Det skjer således:

1. Under forberedelsen av offergavene bæres brød, vin og vann til alteret: de samme elementer som Kristus tok i sine hender.
2. I Den eukaristiske bønn takkes Gud for hele frelsesverket, og offergavene blir til Kristi Legeme og Blod.
3. Gjennom brødsbrytelsen og i Kommunionen mottar de troende, selv om de er mange, Herrens Legeme av det ene brød og Herrens Blod av den ene kalk på samme måte som Apostlene gjorde det fra Kristi egne hender.

Forberedelse av gavene

73. Ved begynnelsen av Den eukaristiske Liturgi bæres de gaver som skal bli til Kristi Legeme og Blod, frem til alteret.

Først forberedes alteret, eller Herrens bord, som er midtpunktet for hele den eukaristiske liturgi. På dette legges corporale, purificatorium, missale og kalk – dersom denne ikke gjøres i stand ved kredensbordet.

Deretter frembæres offergavene. Det er ønskelig at de troende bærer frem brødet og vinen. Presten eller diakonen tar imot offergavene på et beleilig sted for å bringe dem til alteret. Selv om de troende ikke lenger som før i tiden bærer frem til liturgisk bruk brød og vin som de selv har produsert, bevarer allikevel den ritus å bære frem gavene sin betydning og åndelige mening.

Også penger eller andre gaver til de fattige eller til kirken som de troende har bragt med eller innsamlet i kirken, kan bæres frem. De anbringes på et egnet sted i nærheten av nattverdsbordet.

74. Gavene frembæres i prosesjon, som ledsages av en offertoriesang (kfr. nr. 37 b). Denne sang skal fortsette i alle fall inntil gavene er plassert på alteret. Retningslinjene for offertoriesangen er de samme som for inngangssalmen (kfr. nr. 48). Sang kan alltid ledsage offertorieritusen, også uten prosesjon med gaver.

75. Brød og vin settes av presten på alteret mens de foreskrevne bønner leses. Gavene som er lagt på alteret, og deretter korset og selve alteret, kan incenseres av presten som tegn på at Kirkens offer og bønn stiger opp som røkelse for Guds åsyn. Deretter kan presten for hans sakrale tjenestes skyld og folket på grunnlag av dets verdighet i kraft av dåpen incenseres av diakonen eller av en annen assisterende.

76. Deretter tvetter presten hendene ved alterets side, en ritus som uttrykker ønsket om sjelens indre renselse.

Bønn over offergavene

77. Når offergavene er blitt frembåret og de ledsagende riter utført, avsluttes offertoriehandlingen med en oppfordring til bønn sammen med presten og med bønnen over offergavene. Dermed avsluttes forberedelsene til Den eukaristiske bønn.

I Messen er det kun én bønn over offergavene, og den har den kortere avslutning: Ved (ham,) Kristus, vår Herre; men med omtale av Sønnen ved slutten av bønnen: (Han) som lever og råder fra evighet til evighet.

Folket forener seg med presten i denne bønn og gjør den til sin egen ved akklamasjonen Amen.

Den Eukaristiske bønn

78. Nå begynner det som er hele feiringens sentrum og høydepunkt: Den eukaristiske bønn, som er en takkebønn og en bønn om helliggjørelse. Presten oppfordrer folket til å løfte sine hjerter til Herren i bønn og takksigelse og til å forene seg med ham i bønnen som han i hele menighetens navn retter til Gud Faderen gjennom Jesus Kristus i Den Hellige Ånd. Meningen med denne bønn er at hele forsamlingen av troende skal forene seg med Kristus i bekjennelsen av Guds store gjerninger og i frembæringen av offeret. Den Eukaristiske bønn krever at alle lytter til den i ærefrykt og stillhet.

79. De viktigste deler av den Eukaristiske bønn kan inndeles på følgende måte:

1. Takksigelsesbønnen (som særlig uttrykkes i Prefasjonen): I denne forherliger presten Gud Faderen på vegne av hele det hellige folk, og takker ham for hele frelsesverket eller for et spesielt aspekt av dette i henhold til de forskjellige dager, fester eller liturgiske tider.
2. Akklamasjonen: I denne forener hele forsamlingen seg med himmelens krefter, idet de synger Sanctus. Denne akklamasjon, som utgjør en del av selve den Eukaristiske bønn, fremføres av folket og presten i fellesskap.
3. Epiklesen: I denne bønnfaller Kirken med særlige påkallelser om Den Hellige Ånds kraft, så de gaver menneskene har frembåret, må bli helliggjort – det vil si bli til Kristi Legeme og Blod – og det uplettede offer bli til frelse for dem som skal motta det i Kommunionen.
4. Innstiftelses-beretningen og konsekrasjonen: Med Kristi egne ord og handlinger fullbyrdes det offer som Kristus selv innstiftet ved Den siste nattverd, da han ofret sitt Legeme og Blod under brødets og vinens skikkelser, gav Apostlene det å ete og drikke og bød dem fortsette feiringen av dette mysterium ned gjennom tidene.
5. Anamnesen: Med denne fullbyrder Kirken den befaling som den gjennom Apostlene fikk av Kristus Herren. Den feirer minnet om Kristus ved spesielt å minnes hans salige lidelse, og hans herlige oppstandelse og himmelfart.
6. Ofringen: Til minne om Kristi offer frembærer Kirken – og da særlig den Kirke som er samlet her og nå – et uplettet offer for Faderen i Den Hellige Ånd. Kirken ønsker at de troende ikke bare skal frembære det uplettede offer, men også lære å ofre seg selv, så de fra dag til dag, med Kristus som mellommann, kan gjøres mer fullkomne i enhet med Gud og med hverandre, slik at Gud til slutt kan bli alt i alle.
7. Forbønnene: Disse uttrykker at Eukaristien feires i samfunn med hele Kirken både i himmelen og på jorden, og at offeret frembæres for Kirken selv og for alle dens levende og døde lemmer, som er kalt til å få del i gjenløsningen og frelsen, den som ble vunnet ved Kristi Legeme og Blod.
8. Avsluttende doksologi: Denne uttrykker Guds forherligelse, og den bekreftes og avsluttes av folkets akklamasjon Amen.

Kommunionsritus

80. Siden feiringen av Eukaristien er påskemåltidet, er det ønskelig at alle troende som er tilbørlig forberedt, følger Herrens bud og mottar hans Legeme og Blod som åndelig næring. Dette er hensikten med brødets brytelse og de andre forberedende riter som direkte innbyr de troende til Kommunionen.

Herrens bønn

81. I Herrens bønn ber man om det daglige brød, som for de kristne også innbefatter det eukaristiske brød. Og man bønnfaller om renselse fra synd, så det hellige virkelig kan gis til hellige. Presten uttaler oppfordringen til bønn, mens de troende ber selve bønnen sammen med presten. Og presten alene tilføyer embolismen, som folket avslutter med doksologien. Embolismen utvikler nærmere siste påkallelse i Herrens bønn og ber om frihet fra det ondes makt for hele de troendes menighet.

Oppfordringen til Fadervår, selve bønnen, embolismen og den doksologi som folket avslutter med, synges eller leses med tydelig stemme.

Fredsritus

82. Fredsritusen følger. I denne bønnfaller Kirken om fred og enhet for seg selv og for hele menneskeslekten, og de troende gir før de mottar Sakramentet, uttrykk for kirkelig fellesskap og gjensidig kjærlighet.

Hva det å meddele selve fredshilsenen angår, skal dens from fastsettes av Bispekonferansen i samsvar med folkenes mentalitet og skikker. Likevel høver det seg at den enkelte nøkternt uttrykker fredshilsenen og da ene og alene overfor sine nærmeste.

Brødsbrytelsen

83. Presten bryter det eukaristiske brød, hjulpet av en diakon eller koncelebrant i tilfelle det måtte være aktuelt. Den handling å bryte brødet som Kristus utførte ved den siste nattverd og som på Apostlenes tid gav navn til hele den eukaristiske handling, betegner at de troende som er mange, ved Kommunionen blir ett legeme i kraft av det ene livets brød som er Kristus som er død og oppstanden for verdens frelse (1 Kor 10, 17). Brytningen begynner etter fredshilsenen og gjennomføres med tilbørlig ærbødighet, dog trekkes den ikke unødig ut og heller ikke legges det for sterk vekt på den. Denne ritus er forbeholdt presten eller diakonen.

Presten bryter brødet og legger et lite stykke av hostien i kalken som uttrykk for Herrens Legemes og Blods enhet i frelsesverket, nemlig den levende og herliggjorte Jesu Kristi Legeme. Vanligvis synges bønneropet Agnus Dei av kor eller av kantor med svar fra folket, eller det leses i det minste med høy røst. Påkallelsen som ledsager brødsbrytelsen, kan gjentas så mange ganger som det er nødvendig, helt til ritusen er fullført. Siste gang avsluttes den med ordene gi oss din fred (da nobis pacem).

Kommunion

84. Presten forbereder seg ved stille bønn om at mottagelsen av Kristi Legeme og Blod må bli ham til gavn. De troende gjør det samme ved stille bønn. Deretter holder presten opp for de troende over patenaen eller over kalken det eukaristiske brød og han oppfordrer dem til å komme til Kristi festmåltid. Dog sammen med de troende bekjenner han sin egen uverdighet med ord hentet fra Evangeliet.

85. Det er meget å foretrekke at de troende slik det også påhviler presten selv, mottar Herrens Legeme med hostier konsekrert under samme Messe og i foreskrevne tilfeller får del i kalken (kfr. nr. 283). Dette gjøres for at Kommunionen også ved de ytre tegn så klart som mulig kan erkjennes som en deltagelse i det offer som feires ved den liturgiske handling.

86. Mens presten fortærer Sakramentet, begynner kommunionssalmen. Meningen med denne er å fremheve den åndelige forening de kommuniserende imellom ved den felles sang, å uttrykke hjertets glede og få mer frem i lyset det egenartede fellesskap i prosesjonen for å motta Eukaristien. Sangen fortsetter mens de troende blir betjent med Sakramentet. Hvis det skal synges en hymne etter Kommunionen, må kommunionssalmen avsluttes i tide. Det må sørges for at også sangerne på en bekvem måte kan kommunisere.

87. Som kommunionssalme kan det brukes enten en antifon fra Graduale Romanum med eller uten salme, eller en antifon med salme fra Graduale Simplex, eller en annen passende sang som er godkjent av Bispekonferansen. Den synges enten av koret alene, eller av kor eller forsanger sammen med folket. Hvis det ikke synges, blir antifonen som er oppført i Missale, lest enten av de troende eller av noen iblant dem eller av lektoren; eller den kan leses av presten selv etter at han har kommunisert og før han utdeler Kommunionen til de troende.

88. Etter utdelingen av Kommunionen forblir prest og de troende en liten stund i stille bønn, som det måtte passe. Om så ønskes, kan hele forsamlingen synge en salme, en annen lovsang eller en hymne.

89. For å fullføre Guds folks bønn foruten for å avslutte kommunionsritusen fremsier presten slutningsbønnen der han ber om at det mysterium man har feiret, må bære frukt.

I Messen er det kun én slutningsbønn, og den ender med den kortere avslutning:

• Når det rettes til Faderen: Ved Kristus, vår Herre;
• Når den rettes til Faderen, men med omtale av Sønnen ved slutten av bønnen: (Han) som lever og råder fra evighet til evighet;
• Når den rettes til Sønnen: Du som lever og råder fra evighet til evighet.

Folket gjør bønnen til sin egen ved akklamasjonen Amen.

Avsluttende ritus

90. Til den avsluttende ritus hører:

1. Kortfattede kunngjøringer dersom det er nødvendig;
2. Prestens hilsen og velsignelse. Denne siste er på enkelte dager og ved visse anledninger lenger enn vanlig og har da form av en bønn over folket eller en enda mer høytidelig velsignelse.
3. Avskjeden: Med denne sender diakonen eller presten forsamlingen hjem så enhver kan vende tilbake til sitt og lovprise Herren. Folkets utsendelse ved diakonen eller presten for at enhver kan vende tilbake til sine gode gjøremål og lovprise og velsigne Gud.
4. Prestens og diakonens alterkyss og deretter prestens, diakonens og de andre assisterendes dype kroppsbøyning for alteret.