Når helgenskarens pris istemmes (LH654)
.png)
1Når helgenskarens pris istemmes / i pilgrimssangen her på jord, / der er et navn som aldri glemmes / av Kirkens barn i syd og nord. / Elisabeth, ditt rike virke / i kjærlighetens offerkall / med hellig glan i Kristi Kirke / for alle slekter lyde skal.
2La visne jordisk glans og ære, / la dø hva ei er født av Gud – / kun rikt og stort det liv kan være, / hvis lov er kjærlighetens bud. / Elisabeth, fra Jesu Hjerte / du fikk den glød som lærte deg / i sorg og glede, fryd og smerte / å vandre kjærlighetens vei.
3Hvor stort, hvor stort at Gud ei glemmer / det beger vann vi nesten bød, / at livets bok hver gjerning gjemmer / hvorved vi lindret sorg og nød. / Elisabeth, ditt liv oss lære / å sprede trøst i sorgens hjem, / å kalle sangen til Guds ære / og smilet mellom tårer frem.
4Hvert trøstens ord, hver kjærlig tanke, / hver blomst som spirer i vårt spor, / det er den rikdom vi skal sanke / og bære frem i himmelkor. / Akk, løft vårt blikk mot livets lande, / Elisabeth, og be til Gud / at vi må stå ved dødens strande / i kjærlighetens nådeskrud.
